Og nå er Rebekka aktuell som Lisbeth Gregersen i Levva livet, «lederen» for en jentegjeng som er veldig fan av hovedpersonen, Abel Mathisen (Jens Petter Olsen). De har blant annet planlagt en slags velkomstfest for Abel til han returnerer fra fengsel, kan Rebekka røpe.

–Det er vel det mest konkrete vi gjør, men vi har en del andre funksjoner i stykket også. Mer enn det vil jeg ikke si, bemerker hun.

Med seg i jentegjengen har hun Siri Elstad (17) fra Verdal, Silje Johnsen Granås (17), Selma Stubbe (17) og Julie Vikestad Olsen (24) fra Levanger, og Veronica Nilsen (18) fra Steinkjer. Sekstetten fungerer som både skuespillere, dansere og kor.

–De fleste av oss kjente hverandre før vi begynte. Alle kjente noen, i hvert fall. Og vi har øvd sammen jevnt og trutt siden slutten av september. Det har vært veldig artig, og vi har blitt en fin gjeng, sier Rebekka.

Dansen er nok det som mest preger de unge kvinnenes roller i Levva livet. Koreografien står Anett Hjelkrem for, og den er jentegjengen fornøyde med.

–Ja, den er artig. Vi koser oss. Det er litt vanskelig å sette ord på hvilken type dans det er, men det er jo teaterkoreografi da. Jazz, kanskje? Selv om det òg blir litt feil, sier Rebekka.

–Er den vanskelig, da?

–Jo da, den er det. Den har en del utfordringer i seg. Kanskje ikke teknisk, men det å skape et helhetsuttrykk, svarer hun.

Åpen framtid

Rebekka er datter av Arnulf Haga, som har ansvaret for manus og regi til Levva livet. I forestillingen er også broren hennes, Lavrans, og søskenbarnet, Helga, med. Alle disse tre slektningene er kjente skikkelser i det lokale teatermiljøet. Men selv om både bror og far valgte å satse innen denne bransjen, trives Rebekka mer når hun bare har teateret som tidsgeskjeft på hobbybasis. Hun har tidligere vært med i teaterlaget som barn, og deltok blant annet i Bør Børson Jr.-oppsetningen.

–Jeg vokste opp med teateret i hverdagen, og var på pappas prøver i stedet for barnehagen. Det var artig, og stas på mange vis. Teateret er en del av meg, men jeg har nok aldri vært like på det som de andre i familien min. Jeg vil også gjøre andre ting, forteller Rebekka.

–Det er greit for meg å tjone litt i bakgrunnen, å være litt bak scenen.

–Hva er det du har lyst til å gjøre da?

–Jeg har egentlig ikke staket ut kursen helt enda. Den er åpen. Men jeg har aldri kjent at det eneste jeg vil gjøre er å stå på scenen. Det får være litt sånn på siden, når jeg har tid, overskudd og lyst til det.

–Har du noen gang følt at et press, fra familien og omverden, om at du må bli skuespiller fordi du er en Haga?

–Nei, absolutt ikke. Heldigvis er det ikke sånn, og vi har ganske avslappa tilstander hjemme. Mye av praten handler om teater, men alle får gjøre det de vil, sier Rebekka.

27-åringen er nå bosatt i Verdal, litt i påvente av å bestemme seg for veien videre, men også fordi hun trives veldig godt i bygda. Rebekka vil ikke si mer om fremtiden enn at hun har mange tanker om hva hun vil med den. Det er faktisk det som kan være årsaken til at hun ikke har funnet det ut enda.

–Det er et luksusproblem; Jeg har lyst til å gjøre så mye forskjellig, forklarer hun.

Skryt fra far

Selv om Rebekka ikke har enorme ambisjoner på scenen, betyr det ikke at hun ikke har anlegg til det. Pappa Arnulf Haga er i alle fall full om lovord om datteren.

–Hun er jo en kjempegod skuespiller, og usedvanlig flink til å synge. Rebekka er samtidig veldig kvalitetsbevisst, og setter strenge krav til seg selv. Hun har riktignok ikke så store ambisjoner, og det er opp til hver enkelt dét, men den som får henne med i et ensemble er heldig, mener Arnulf.

–Du skryter vel ikke bare for å være grei far nå?

–Nei. Og jeg har aldri hatt problem med å jobbe med barna mine. Når de er på scenen er de skuespillere på lik linje med resten, understreker han.

Når Rebekka selv får høre rosen far har kommet med til lokalavisa, tar hun det med et par klyper salt.

–Veldig, veldig objektiv han, sikkert, ler hun.

–Jeg vet da pokker om det stemmer. Jeg har det bare artig – det er det viktigste for meg.

Rebekka tror Levva livet blir en heftig opplevelse, og hun er forberedt på at nervene slår inn snart – men bare dem av den gode sorten.