Sissel Letnes (68) kan fortelle om ei tid med ørretfiske i Valbekken. Letnes, født Blybakken, lærte tidlig å henge ut snøre i bekken som går nedenfor gården der hun vokste opp.
–Det var ei lita bru i svingen der. Der var det en kulp og fisk som gjemte seg i skjul under torv. Jeg var vel seks-sju år da jeg av far lærte å sette mark på angelen. Både jeg og søsteren fisket, og vi var mye i bekken. Vi fikk lov til det, forteller Letnes.
Hun kan også minnes at hun fikk en ål på kroken, men akkurat det var litt skummelt.
Dette skjedde i midten av 1950-årene, den gangen Sissel var sju år. Men noen år senere var det slutt på fiskeidyllen i Valbekken.
–De begynte å bruke lut utover mot 60-tallet og da kom fisken bort.
Vil gjenskape
Fortellingene om gamle dager og hvor det var fisk å få, er opplysninger som interesserer forskerne. Forsker Stian Stensland har denne torsdagen med seg en liten gjeng for å se nærmere på flere gytebekker i Verdal.
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har fått penger fra Fylkesmannen til å kartlegge dagens produksjon sammenlignet med historisk produksjon av sjøørret i bekkene i Verdal.
–Dette er faktisk nybrottsarbeid i norsk målestokk også, det at man ikke bare ser på hva man har, men prøver å rekonstruere hva man hadde, sier Stensland.
Masterstudent Eir Hol skal nå ha et par uker i Verdal. Hun skal gå igjennom så mange som mulig av om lag 30 sjøørretførende bekker.
Forskningen skal gi flere svar og munne ut i konkrete forslag til tiltak som vil bedre gyte- og oppvekstforhold for sjøørret.
Unik fiskeart
Sjøørreten har i utgangspunktet de samme kravene til gyte- og oppvekstområder som laksen. Men det er en stor forskjell; sjøørreten greier å utnytte betydelig mindre bekker til gyting.
–Verdal har veldig mange gytebekker som til sammen gir et stort potensial, sier sjøørretbekk-ekspert Morten Bergan fra Norsk Institutt for Naturforskning.
Det er gjennom årene laget publikasjoner og forskningsrapporter rundt situasjonen for Verdalsvassdraget med sideelver. I Miljødirektoratets naturbase er det blant annet rapport for noen av bekkene, men det finnes ingen helhetlig oversikt over tilstanden til alle gytebekker.
Fisken møter hindre
Forskerne vet allerede er at noe er bra, mens andre steder mangler det kunnskap om. Nylagte rør kan eksempelvis ha ført til endringer de siste årene. Et viktig spørsmål er om fisken når opp til de øverste områdene, der forholdene stort sett er mye bedre enn i de nedre delene av bekkenene. Her ser forskerne ulempene som har fulgt med tidligere tiders kanalisering, bekkelukkinger, kulverter og andre ting som kan fungere som effektive hindre for fisk på vei til gyting.
Kanalisering
En gjenganger for gytebekker er at kanalisering og jordbruk har forringet den opprinnelige bekken med svinger, strøm og kulper. Mer eller mindre rette kanaler er helt annerledes en det som åpenbarer seg i områdene ovenfor de dyrkamarka.
–Jeg har selv brukt tid på å legge ut åkersteiner i bekker. Det vi ofte ser er at det ligger hauger med stein som er plukket fra åkrene. Jeg skulle ønsket at disse hadde ligget i bekken, sier Morten Bergan.
Sjøørretfond
Torsdagens runde var en opplæringsdel der også Rune Sørholt fra samkommunen var med, ettersom kommunen er en nøkkelaktør for å få omsatt kunnskapen i tiltak. Sørholt opplyser at det finnes et sjøørretfond, der står det 200.000 kroner. Dette er penger som Ecopro la i potten etter utslipp i Skjørdalen.
Men å reetablere sjøørreten rundt omkring i bekkene er også avhengig av dugnadsinnsats. Her kan grunneiere, jeger- og fiskeforeninger og andre interesserte gi verdifulle bidrag.
Stian Stensland oppsummerer at det historisk har vært stor produksjon i den fem kilometer lange Valbekken.
–Nå er det nesten ikke gytegrus før du kommer til Søraker, og før fisken kommer dit er det 4-5 kulverter som er problematiske. Vi vet ikke om, og hvor mye fisk som kommer forbi disse. Fasiten får vi når vi elfisker til høsten.