I år har hun ingen angst for jula. Men slik har det ikke alltid vært for Tove Myhr. Hun vet det meste om hvordan det er å grue seg til jula. Når alle andre er glad, må du selv kjempe en kamp.

– Påska er kanskje enda verre for mange. I jula er alle hjemme og du kan bli invitert til noen, sier Tove Myhr som har diagnosen panikkangst.

Men jula kan være tøff, selv om du er bedt til selskap.

– I jula er alt så godt, vi er så glade i hverandre. Ikke misforstå! - hvis du har det vondt innvendig forsterkes det i jula. Du klarer ikke å tvinge deg til å være glad. Derfor har også jeg mange ganger grudd meg for jula. Og så får du dårlig samvittighet, hvorfor er ikke jeg også glad?

Tove Myhr er åpen omkring sin psykiske lidelse. For fem – seks års siden la hun alle kortene på bordet, dersom noen spurte hvordan det stod til. På Facebook forteller hun om sine opp- og nedturer.

– Nå har jeg fått en ny medisin som virker, og jeg har ikke hatt det så bra på mange år. Dette er den første jula, så lenge jeg kan minnes, at jeg ikke gruer meg. Jeg gleder meg og er takknemlig. Folk spør meg; hvordan blir du nå da! Du som kan være så munter!

Styggen på ryggen

Tove Myhr smiler, med pudlene Nico og Raggen rundt seg. De to sjarmtrollene skaper liv og røre i boligen i Sjøbygda. Det er en fin dag, novembersola skinner lavt i sør – og Tove har hatt en god natt og start på dagen. Men det er ingen selvfølge at det er slik, at livet er en lattermild fest fra morgen til kveld. For ikke å snakke om sene nattetimer og når dagen gryr.

Tove vet hva det betyr å ha «Styggen på ryggen». Det har vært en lang vei, men hun har lært å leve med sin angst.

Rap-artisten OnklP satte ord på angst i sin klassiske Styggen på ryggen: «Føles som jeg er i helvete - Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste - På skulderen min og minner meg på - Hvor jævla skeis det here livet mitt går - Er det rart jeg er redd - Når styggen på ryggen er han jeg prater med mest? - Oppå skulder'n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet».

Tove Myhr passer på å jage vekk «den lille djevelen» når han prøver å innta plass på skulderen. I ungdomsårene kunne hun godt ha trengt en som satte ord på angsten, frykten og redselen hun slet med.

– Da jeg var ungdom og trengte hjelp fantes det ikke noe tilbud, ikke noe barne- og ungdomspsykiatri, sier Tove Myhr som måtte hoppe av Framhaldsskolen og gå livets skole. To måneder ut i skoleåret greide hun ikke mer. Hun passet ikke helt inn med de jevnaldrende, gikk ikke på fest eller herjet med læreren. Hun ble selv mobbet.

– Du må strekke ut ei hånd og si at du trenger hjelp! sier Tove med tanke på dagens ungdommer. Hun er ikke bitter og vil ikke bli synes synd på. Hun fremhever at hun har hatt et godt liv, til tross for alle vansker og psykiske lidelser.

– Har du funnet ut hva som kan ha ført til din angst?

– Det er flere ting som kan føre til angst. Men da jeg var seks år ble jeg ble innlagt på sykehuset i Namsos. Det var en polypp i nesen som skulle fjernes, og det ble komplikasjoner med kronisk bihulebetennelse, forteller Tove.

Det som skulle være et tre dagers opphold ble til fem uker. Foreldrene kunne ikke være tett på operasjonen eller nærme seg jenta de første dagene, så det ble til at de skulle få se henne gjennom ei gløtt på døra. Det var ikke meningen at Tove skulle se foreldrenes tilstedeværelse.

– Mamma, sa jeg, før døra gikk igjen. Det er 60 år siden snart, og det står helt klart framfor meg. Så kom det ei sykesøster som spurte hvorfor jeg skrek. Mamma var ikke der fikk jeg høre. Jeg visste jeg hadde sett henne, så jeg «råla og råla». Dagen etterpå kom det en pakke inn til meg. Et armbåndsur. Det hadde «kommet i posten», forteller Tove Myhr.

Det er såre minner, og opplevelsen ga Tove en lammende følelse – og hun ble redd. Senere forsøkte hun å stikke av, men hun ble hentet inn igjen nedenfor sykehuset.

Sommerukene gikk og Tove kom tilbake til Sjøbygda der hun skulle begynne i første klasse på en av gårdene som fungerte som grendeskole. Møtet med skolen ble ikke som det skulle, og hele den første måneden var hun så utrygg at mor måtte være tilstede bakerst i klasserommet.

– Jeg har så lite minner om barndommen. Når jevnaldrende spør meg om jeg husker det eller det, må jeg si nei... Mye er fortrengt.

I ungdomsårene ble redningen Trones Bruk, der faren styrte. Hun fikk prøve seg litt med kontorarbeid. Dette var heller ikke en lett vei for ungjenta, men det gjorde godt å komme seg ut.

– Det var skummelt, men det var også en trygghet i dette. Det endte med at jeg ble på Trones Bruk i 25 år, forteller Tove Myhr.

– Hvordan var disse årene?

– Det var gode perioder, og tøffe perioder. Og jeg ble etter hvert sykemeldt, og i 1985 kom jeg første gang til poliklinisk samtaleterapi. Jeg lærte mye av det, men forstod at det ville bli vanskelig å bli helt frisk.

Tove slet og kjempet i disse årene. Satt ofte og grudde seg for å gå på jobb om morgenen.

– Jeg husker en kollega som leste meg som ei åpen bok, og som kunne legge arma om skulderen om morgenene og spørre; hvordan har du det i dag? - Jo, jeg har det bra, svarte jeg. For jobben skulle jeg klare.

Skyldte på skulder

Men i 1990 ble det stopp. Tove Myhr ble uføretrygdet. Det var heller ikke enkelt. Det var tabubelagt å snakke om psykisk lidelse, og Tove kjente på en slags skam. Når folk spurte om hun var sykemeldt, var svaret at det skyldtes nakke og skulder.

Og det skulle gå fra vondt til verre. I 1994 fikk Tove Myhr et markert angst-anfall under en handletur sammen med sin far på Magneten.

– Jeg hadde ikke hatt anfall før, så jeg trodde det var et hjerteinfarkt. Det var som ei klo tok tak i meg og jeg ble iskald. Jeg mistet følelsen og så fikk jeg ikke til å snakke klart. Da kjørte vi rett til sykehuset og der fikk jeg høre at dette var et panikkangst-anfall.

– Hvor fort kommer et anfall og hvordan merker du det?

– Jeg blir først varm og kald, og det kan føre til at jeg besvimer. Et anfall er veldig skremmende når du ikke vet hva det er. Du blir redd i tillegg fordi du tror det er noe alvorlig galt fysisk. Du blir helt invalidisert og det ikke nytter med tanker, for det er noe som ligger i underbevisstheten, forteller Tove.

Det lengste anfallet Tove har hatt varte i tre timer. Noen ganger varer det bare noen minutter.

– Når jeg kjenner det kommer, prøver jeg å finne på noe. Jeg kan sette på radioen eller lese ei avis. Da kan det være at jeg greier å stoppe det. Hvis det slipper, må jeg komme meg ut, gå en tur. Da gjelder det å få bort tankene så det ikke blir «angst for angsten». Kafebesøk er medisin, det å se folk rundt meg eller gå en tur. Hvis du setter deg i en stol, da sitter det en her og minner deg på... sier Tove og peker på skulderen.

– Kan noen hjelpe under et angstanfall?

– Nei, og det nytter ikke å si at «du må ta deg sammen». Men det er bedre å være i lag med noen. Det verste er om natta for da er du helt alene. Det har hendt at jeg har ringt til legevakta på natta og pratet med en sykepleier. Man kan lære seg til å leve med angst og bruke forskjellige teknikker. Du kan få all verdens hjelp, men den siste kneiken må du greie selv. Du må tvinge deg og komme over den siste bøygen. Angsten må ikke få styre livet, sier Tove.

Reiseglad

Med medisin og sin livserfaring i bagasjen oppsøker hun gjerne fjerne himmelstrøk. Joda, hun har opplevd å få kraftig anfall på tur. Hun hadde gledet seg stort til å komme til Kongenes dal i Egypt da hun var med søskenbarnet på Nilen-cruise. Natta før utflukten til den verdenskjente severdigheten med faraoenes gravkamre, satte angsten inn. Det ble ingen tur om morgenen, og Tove måtte snu på det hele og mobilisere all sin positive tankekraft da angsten slapp taket.

– Jeg gikk opp på dekk, kjøpte meg et glass hvitvin og nøt livet!

Tove gjentar at hun lever et rikt liv. Hun har venner og slekt som bryr seg om henne, og hun har en kjær hobby som bringer hele verden til henne. Hennes autografsamling er viden kjent, inneholdende signaturer som spenner fra Nelson Mandela til Adolf Hitler.

Nylig kom det en kurerforsendelse fra Kazakhstans tidligere statsminister Imangali Tasmagambetov. Det var et signert bilde, et personlig brev og ei bok om Kazakhstans historie og kultur.

– Noe du savner til jul?

– Nei, egentlig ikke, bortsett fra noen barnebarn å skjemme bort, da, smiler Tove som går jula i møte med forventning og hjertevarme. Nylig ryddet hun i fryseren, og der fant hun noen ispinner fra en regnfull sommer. Til glede for barna i nabolaget.