Samfunnet har endret seg så mye siden jeg var liten. Det er helt andre krav til barn og unge i dag. Dette merkes overalt men også i skolen. Foreldrene har jo ifølge Læreplanen for Kunnskapsløftet (2006) primæransvaret for oppdragelsen, likevel er barna mer og mer i skolen. Grunnskolene skal jo sikre at det fysiske, psykososiale arbeidet og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel og læring. Det er utrolig mange flinke lærere der ute, men likevel faller mange elever fra. Mange mobbes på daglig basis og mange lever i risikoutsatte hjem slik at det går ut over deres livslange læring. Disse ungene syns livet er vanskelig å mestre.
Siden barn er så mye i skolen har skoleforskeren Thomas Nordahl (2007) slått fast at det ikke er mulig å møte barn over så lang tid uten å oppdra og på grunn av samfunnsendringene har skolen større mulighet til nettopp det. Barn knytter seg lett til voksne uavhengig av relasjonskvalitet og forskning har slått fast (Smith & Ulvlund 2008) at barn kan danne slike relasjoner til profesjonelle omsorgspersoner, som f.eks. lærere. Vi holder på med en risikosport i norsk skole når vi har pålagt lærere så mange andre oppgaver som tar tiden bort fra det relasjonelle arbeidet.
Jeg mener flere yrkesgrupper må inn i grunnskolene og at helsesøstertjenesten kan styrkes ved at man innfører pedagogiske miljøterapeuter og at disse kan hjelpe skolene på daglig basis slik at elevene får hjelp enten det handler om frafall, selvoppfatning, mobbing, vanskelige hjemmeforhold, overgrep og lignende. Vi har overarbeidede helsesøstre over det ganske land og ved å innføre dette sikrer vi at barn får hjelp og at det ikke blir en «diagnosejakt» og at barna blir sett og hørt, og læreren på sin side får fortsette med å være lærer.
Barn i krise får ifølge den amerikanske skoleforskeren Pianta (1999) først hjelp etter at de har mislyktes på en eller annen måte og barnas behov blir derfor sett først etter at de har oppstått. Med å innføre pedagogiske miljøterapeuter i skolene vil vi kunne se sammenhengen mellom risiko og det preventive slik at skolen kan redusere feiltrinn før de oppstår. Skolen står i en særstilling i å kunne hjelpe barna fordi at de har et «ni måneders vindu» de kan jobbe med barna med og derfor må vi tenke nytt om skolen. Det handler ikke om en ny læreplan, men å tilføre noe mer til skolen i form av annen kompetanse som kan jobbe parallelt med alt det andre som viktig forebygging.
May-Jorunn Barlien