Det er like før Nordans går i oppløsning, men Frank Scott har flere pianooppdrag enn noensinne. Blant annet et månedsoppdrag for Britannia. Når klokka er 01 er Frank Scott ferdig å spille. Men baren er åpen til 03. Likevel er det her han en dag bestemmer seg: «Til uka skal jeg ikke drikke noe alkohol». Men først har han sin verste fyllekule. Så kommer dagen derpå og Frank Scott reparerer med noen øl. Etterpå går han inn i hotellets kjøkken og forteller resepsjonisten: «Jeg skal aldri drikke mer».

Frank Scott husker godt denne novemberdagen i 2007 da han klarte å bestemme seg.

– Jeg tror verken venner eller andre etter beste evne klarer å forstå hvor tungt jeg var på kjøret. Det vistes ikke på meg. Jeg tok aldri fri. Kansellerte aldri. Folk så meg da jeg satt blant folk og var i form. Da jeg var alene var jeg tungt dynget av angst og depresjon, men slik har ikke mange sett meg. Til og med mora mi fikk sjokk da jeg fortalte om alkoholproblemene. Hun trodde jeg tullet, forteller Frank Haugskott, eller Frank Scott som er artistnavnet. Venner kaller ham bare Skotten.

På veggen hjemme på Skogn henger bilder av Elvis Prestley. Bak pianoet står gitaren. Og ved keybordet henger en fiolin. Mellom instrumenter og bilder av rockekongen står flere Buddha-figurer til pynt. Det var omtrent samme tid som han bestemte seg for å slutte å drikke at Frank Scott også ble buddhist.

– Jeg fant ut jeg var nødt til å erstatte drikkingen med noe. Jeg hadde hørt om folk som klarte å slutte når du ble kristen. Jeg hadde vanskelig for å tro, men forsto ideen. Så jeg begynte å søke og da jeg leste om Buddha fant jeg faktisk svar på alle spørsmål jeg hadde stilt gjennom tida.

– Ikke så veldig rock'n roll, kanskje?

– Jeg tror Buddha ville vært litt rocker om han levde i dag. Jeg og var redd for at buddhister var tørre folk. Men de er da sosiale mennesker som gjerne slenger fra seg en grovis, smiler Frank Scott.

Han snakker rolig. Kamerater mener hans behagelige vesen får alle til å slappe av og føle seg vel. Til og med Mia Gundersen skal ha blitt litt roligere av å jobbe sammen med Frank Scott.

– Jeg har selvtillit fra min kunnskap om musikk. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha musikken. Så da jeg skulle være med og spille inn en sang av Joni Mitchell med Mia Gundersen, måtte jeg prøve å roe henne ned så hun ikke sang så skuespilleraktig.

Frank Scott var 11 år da han kom til Skogn sammen med foreldrene og de tre storebrødrene. Han var ikke eldre da han komponerte sin første låt.

– Bonzo, du er min aller beste venn, synger Frank Scott.

Låta var dedikert hunden Bonzo.

– Det var musikk som var mitt domene. Jeg hadde store tanker og drømmer med musikken, men gjennom tiden har det også vært bremser for å prestere, sier Frank Scott som i dag lever av skrive låter, komponere, produsere og spille. Han ble født i Oslo, men familien flyttet mye. Til Årnes, Bodø, Trondheim og Meldal. Da de flyttet til Skogn, tok Frank Scotts far over Bergs bakeri. I kjelleren var det musikkøvelse. Alle som hadde lyst fikk komme og spille. Det var her Black Rose ble etablert. Frank Scott på trommer, Peer Helge Taraldsen på gitar og Roar Berg på orgel.

– Jeg husker vi styret bra for å få på plass orgelet. Jeg tror vi trillet den til lokalet med ei trillebår.

Multiinstrumentalist

Frank Scott behersker alle instrument. Dersom han blir bedt om å akkompagnere med saksofon, setter han seg ned med instrumentet og er klar for innspilling etter et par uker. En multiinstrumentalist, ifølge musikkolleger.

– Jeg aner ikke hvor jeg har lært musikk. Det må ha ligget latent. Eneste kurset jeg har gått på var et orgelkurs. Det var dønn kjedelig å måtte lære seg Beautiful Brown Eyes. Jeg var der bare totre ganger før jeg sluttet, forteller Frank Scott.

Som ved orgelkurset hadde Frank Scott lite skolelyst på videregående skole. Han begynte på dramalinje ved Verdal videregående skole og ble anbefalt av rådgiveren å slutte på grunn av mye fravær.

– Jeg droppet alt av allmenne fag og deltok kun på dramatimer. Men det var visst ikke det som var poenget. Så begynte jeg på musikklinja på Inderøy. Akkurat det samme skjedde der, forteller Frank Scott.

Han ble avhengig av å livnære seg på musikk. Første soloplate ga han ut da han var 17. I snøstorm kjørte han til Østersund for å hente plate.

– Jeg tok opp forbrukslån og sleit lenge med å nedbetale, minnes Frank Scott.

Det var heller ikke så mye å hente fra spillejobbene med heavyrock-bandet Pestilence. Her hadde han blant andre med seg Hans Magnus Ryan, mannen som senere etablerte Motorpsycho og går under artistnavnet Snah.

– Det kostet oss mer å spille enn det vi fikk inn på spillejobber. Men vi hadde det grusomt artig, sier Frank Scott.

Han er militærnekter og var i siviltjeneste ble han satt til å jobbe i fjøset ved Røstad skole.

– Jeg var skrekkslagen. Jeg var jo redd alt som var større enn en hund. Livredd kyr. Men sjefen var en usedvanlig fin fyr. Han respekterte dette og etter hvert kunne jeg bli med på å skrape skit og barbere kyrene. Jeg barberte peace-merke på kyrene for å vise hvorfor jeg var der, ler Frank Scott.

Reddet av danseband

Første inntekt som musiker fikk han som17-åring da han var vokalist i dansebandet Bjørns fem, som ble startet av hans far. Den allsidige musikeren, som tidligere hadde satset på heavy metal, skulle innse at inntektene lå i danseband.

– Jeg har enormt stor glede i å holde på med dansemusikk. Så har jeg også et enormt behov for å skli ut noen ganger. Derfor har jeg et bluesband. Vi kaller oss Midnight Specials og møtes hjemme i kjelleren av og til. Vi bare spiller og har det artig.

Størst suksess har han hatt med Nordans. Frank Scott hadde laget en dansebandlåt bare for moro. Så kom Lars Erik Fisknes og sa at dette var helt riktig.

– «Behagelig forutsigbart», sa han. Vi begynte å planlegge et profesjonelt danseband med store ambisjoner, sier Frank Scott og ramser opp fire mål: Lage demo, få musikkvideo sendt på Dansefot jukebox, få musikken spilt på Dansefot i NRK P1 og skaffe platekontrakt. I løpet av en kort tid var alle målene nådd. Nordans oppnådde 2. plass i NRK TVs Årets Dansebandmelodi.

– Det var ikke noe nåløye for oss, bare en diger tunnel. Det røyet inn med spilloppdrag. Vi ga ut plate og hadde releaseparty på Britannia. Bodde på suite og det var ikke måte på. En periode som var veldig artig, sier Frank Scott.

Men moroa varte ikke evig. Nordans fikk en nedtur etter at plate nummer to ble gitt ut.

– Vi ble uenig om hvordan ting skulle administreres. Det endte med at bassisten sluttet. Det var litt ubehagelig. Så sluttet Robert også. Vi ga ut ny plate i 2007, som forsåvidt også ble suksess. Men så ble jeg alene om å administrere og det ble tungt å drive bandet, forteller Frank Scott, som likevel hadde mange spilloppdrag rundt omkring i landet. I mellomtiden ble det også suksess med Hedda H og albumet Kari Palari, som ble gitt ut av Frank Scotts plateselskap.

Får ikke lov å gifte seg

Frank Scott har tre barn fra tidligere forhold. Nå er han samboer med Louila fra Filippinene som er i Norge på midlertidig opphold. De kjempet lenge for at Louila skulle få behandling for nyresvikt. Etter press fra overlegen ved Sykehuset Levanger fikk Louila en nyretransplantasjon.

– Det verste er brevene vi får om at hun må gjøre seg klar til å reise om 14 dager. Det er som å sende henne rett til døden. Vi søkte permanent oppholdstillatelse i november i fjor. Ennå har vi ikke fått svar. Så derfor har vi ikke lov å gifte oss. Vi har ikke mulighet til å dra til Filippinene. Det er harde tider. Slike ganger er det helt avgjørende for meg at jeg ikke drikker. Hadde jeg gjort det, hadde det gått skeis. Da tror jeg ikke Louila ville vært her, sier Frank Scott.

Hedda er yngst blant barna og ifølge Frank Scott hun som har arvet mest av musikkinteressen. Selv om Hedda H har avsluttet musikkarrieren, lever Kari Palari fortsatt. Sammen med Grethe Kosberg i Trondheim har Frank Scott etablert den frivillige organisasjonen Kari Palari kulturgryte, som er en kulturskole med kor, musikalteater og artistgrupper. I Trondheim får de flere oppdrag. Til våren skal de ha forestilling i Olavshallen. I Levanger derimot, har de fått færre forespørsler. Kanskje endrer dette seg når de får nytt lokale. Fra februar blir Sentrumskirka på Havna Kari-Palarihuset. Å få nok barn til å melde seg på skal ifølge Frank Scott ikke være noe problem.

– Vi har med 60 unger nå. Jeg tror vi kunne vært 120 dersom vi slapp inn alle. Helt enormt, sier Frank Scott.

Denne julebordsesongen har han spilt sammen med Robert Hofstad. Etter en liten Nordans-pause ble bandet nemlig gjenskapt som et tomannsband.

– Vi tok tak i ti av de gamle låtene og spilte 11 nye låter. Da følte vi at vi var tilbake igjen, og vi fikk stor suksess med «Råneran på Innherred», sier Frank Scott.

Tørrlagt i flere år

I 2011 møtte Frank Scott resepsjonisten igjen. Hun i Britannia, som Frank Scott fire år tidligere hadde sverget for å aldri drikke igjen.

– Jeg husker hun syntes det var helt fantastisk at jeg hadde fått det til. Og nå har det jo gått enda fire år, sier Frank Scott.

Han har ikke rørt alkohol på åtte år.

– Savner du det?

– Ikke under noen omstendigheter. Jeg brukte sju år fra jeg innrømmet for meg selv at jeg hadde et problem til jeg klarte å slutte. Jeg trodde jeg drakk fordi jeg hadde angst. Men jeg hadde angst fordi jeg drakk. Jeg har fått det betraktelig mye bedre. Men jeg er langt fra frisk, og jeg går fortsatt i behandling, sier Frank Scott og legger til at han er alvorlig glad han sluttet før han fikk Facebookprofil.

– Ellers hadde jeg ikke hatt kontroll på hva jeg selv hadde postet. Nå kan jeg stå for det jeg skriver, også dagen etter, sier Frank Scott.