Onsdag er det 70 år siden Oddrun (89) og Magne Bengtsson (92) fra Volden i Helgådalen sa ja til hverandre foran alteret i Vuku kirke. Fortsatt har de glimtet i øyet.

– Jeg husker godt presten som vigde oss. Han het Skiaker og var vikarprest i Vuku i juli 1946. Han var litt av en skøyer. Jeg kremtet litt i det jeg sa ja, og da så han litt lurt på meg. Men vielsen i kirka gikk greit, humrer Magne og gløtter forsiktig bort på Oddrun.

– Problemet den sommeren var å få tak i blomster. Det var en kald sommer, men vi fikk da kjøpt noen peoner i Trondheim. Det var heller ikke så enkelt å skaffe klær i etterkrigstida. Men jeg fikk låne brudekjolen til min søster Jenny. Den passet meg godt, og så fikk jeg lånt slør av noen bekjente. Så alt ordnet seg, forteller Oddrun.

Og brudgommen hadde investert i ny dress for anledningen. Det er et staselig par som står fram på brudebildet fra sommeren 1946.

Ingen bilveg

Det var ikke bilveg fra Sæther og ned til hovedvegen den gangen, så brudeparet ble kjørt med hest og fjærvogn de første kilometerene.

– Dette var ei fin og staselig vogn, og det var bror min som kjørte. Martin Holmen het sjåføren som hentet oss med bil, og hans frue hadde pyntet kjøretøyet med myrte og et hvitt pledd i baksetet, mimrer Oddrun.

Bryllupet ble feiret på låven på Sæther (heimplassen til brura), der det ble dekket til rundt 50 gjester. Hovedretten var kjøttkaker.

– Det ble slaktet en okse, og jeg husker det ble stekt flere hundre kjøttkaker. Det var litt styr i forkant av bryllupet. Og til dessert ble det servert rabarbragrøt med fløte, sier Oddrun. Kokkene het Ellen Trøbakk og Konstanse Frøseth, mens Olai Langdal var kjøgemester. Dette var betegnelsen på den som blant annet hadde ansvaret for skjenken når det ble feiret bryllup. (Det tilsvarende navnet i dag er toastmaster).

Ble en skjenk

– Det ble servert «ponds». Og det var også mange som hadde med seg «en på lomma». Så det ble nok skjenk ja, humrer Magne og legger til at det var Trygve Nessemo som spilte opp til dans. Han var en kløpper på trekkspillet. Gammelloven på Sæther var fint pyntet med bjørk, og der ble det danset både lørdag og søndag. Det var for øvrig Oddruns foreldre Jørgine og John Nessemo som ordnet med bryllupet.

Jernbryllup er betegnelsen på bryllupsdagen når man har vært gift i 70 år. Med dagens skilsmisserate blir jernbrudepar etter hvert en utdøende rase. Det blir mer og mer sjelden at folk er gift med den samme ektefellen i så mange år.

– Jeg hadde ikke giftet meg om det hadde vært i dag. Da hadde vi nok vært samboere, mener Oddrun.

– Hva er oppskriften eller nøkkelen på et så langt ekteskap?

– Vi hadde ikke tida til å «bitas» i den tida. Magne jobbet lange dager i skogen, og med fem barn var det mer enn nok å styre med i hjemmet.

Skikkelig uenige én gang

– Det var en gang vi var skikkelig uenig, men det gikk over. Vi har da som alle andre hatt noen motbakker opp gjennom livet, men det har gått bra. Vi fant ut at vi ikke hadde giftet oss for å krangle. Men nå er det Oddrun som har tatt over makta. Det er vel omkring 30 år siden hun begynte å bestemme det meste, poengterer 91-åringen med et lurt glimt i øyet.

– Er dere fortsatt like forelsket?

– Etter hvert går det mer over på vennskap. Nå om dagene snakker vi mye om gammeltida. Vi lever på minner, smiler Oddrun. De har begge alltid hatt de samme interessene for friluftsliv og fjellturer, med fiske og molteplukking. Hytta på Medvatna har vært flittig besøkt. Det hører også med til historien at de ble kjærester et års tid før bryllupet. Magne gikk da fire-fem kilometer på ski gjennom skogen fra Skjækerfossen for å treffe sin kjæreste.

– Det ble mange strabasiøse turer ja.

De første årene etter bryllupet bodde de på loftet hos Oddruns foreldre. Men fire år etter bryllupet flyttet paret inn i nytt hus et par steinkast fra heimplassen til Oddrun.

God helse og hardt arbeid

Og der har de bodd siden. De hadde litt hjelp av snekkere til husbygginga, men de har også gjort mye selv.

– I starten hadde vi bare et kjøkken og et soverom, men huset ble bygd på etter hvert. Det var ikke så mye penger den gangen. Vi måtte ta opp et lån på 12.000 kroner, forteller de spreke pensjonistene. De fikk også vel 700 kroner i bryllupsgaver, i tillegg til et par glasskåler og en sølvplett.

– Mesteparten av pengegavene gikk med til ny barnevogn. Den kostet over 600 kroner i 1946, minnes Magne.

Begge synes de har vært heldige og vært stort sett friske opp gjennom årene. Og de har jobbet hardt. De hadde også ei ku og et par sauer i en periode. I dag klarer de to seg godt med å bo alene. Av og til får de en del hjelp av både barn og barnebarn, og de får også varm mat bringt hjem daglig.

Handling i butikken ordner de med selv. Oddrun har nemlig fortsatt førerkort, og det blir som regel en tur til butikken i Vuku en gang i uka.

Har fortsatt førerkort

– Jeg har fornyet førerkortet til jeg blir 90. Men da skal jeg ikke fornye det lenger, understreker Oddrun.

– Hun kan ikke dra ned på Øra med bilen, for hun får ikke lov til å kjøre i rundkjøringer. Jeg må bestemme litt jeg også, legger Magne til.

– Vi trives best hjemme. Jeg hadde gledet meg til vindmøller på Hyllfjellet, men det blir det vel ikke noe av. (Hyllfjellet ligger rett i synsfeltet fra stuevinduet). Vi fikk forresten en helikoptertur i gullbryllupsgave fra barn og barnebarn. Da fikk vi se Skjækerdalen, Skjækervannet og alle Verdalsfjella, og på Gävsjøen i Snåsa fikk vi lunsj. Denne turen var en stor opplevelse. Ellers har vi vært på mange bilturer nordover, forteller Oddrun.

Rolig feiring

–Hvordan skal den store dagen feires?

–Det blir nok stille og rolig, med kaffe og kaker til de nærmeste.

Det ungdommelige jernbrudeparet har fem barn, ni barnebarn og ni oldebarn.