Vi er midt i mørkeste tida på vinteren, og det føles fryktelig langt unna bading og soling. Men en del av oss tar turen til sydligere strøk mens det er vinter her i landet.
Den norske fotballsesongen er akkurat over. Nå er den blitt så lang at både i starten og slutten av den konkurrerer toppfotballen mot langrenn og skiskyting om pubikums gunst. Det skal noe til å prioritere to timers hutring for å bivåne en ganske ubetydelig fotballkamp på ikke altfor høyt nivå.
Det gjør naturligvis sitt for oppmøtet. Noen har enda større utfordringer enn det. Fotballklubben Lyn fikk da de var i toppen av norsk fotball skrevet en selvironisk sang som de relativt få ihuga supporterne faktisk likte. Tjue tusen tomme seter heier på Lyn, sang de. For laget spilte hjemmekampene på nasjonalarenaen Ullevaal, med plass til godt over 20.000 tilskuere.
Jeg undrer på å lage en omskrevet versjon til norske charterturister. Tjue tusen tørre håndklær soler seg i Syden. Eller tomme solsenger om man vil. Kommer du ned til bassengområdet ved åttetiden på morgenen møtes du av et hav av håndklær i utallige varianter, som bare venter på at sola skal komme over åskammen og steke dem i timesvis utover dagen.
Kanskje stikker eieren innom et minutt eller to for å drikke et glass sprudlevann fra all inclusive-baren noen meter unna. Før vedkommende stikker avgårde igjen og blir borte til sola begynner å gå ned på ettermiddagen. Da har håndklær og solsenger fått sin dose sol, så kan eierne av håndklærne tørke seg littegrann og få dagens siste solstråler på kroppen før middag.
Mens jeg gjør klar for å tøye min støle kropp etter en dag på solsenga som var ledig, den som var litt skjev og ikke stram nok til å hindre plasten i å presse seg mot ribbein og ryggtavle. Og Lyn er fortsatt ganske langt nede.