Kjersti Johanne Barli (29) fra Ness i Verdal trodde ikke at hun hadde sjans da hun søkte på Kunsthøgskolen i Oslo.
Men hun kom inn og fikk fritt leide videre fra tegning, form og farge på videregående og rett inn i kunstverdenen. Der har den kreative verdalingen blitt siden.
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv, men jeg kunne jo ikke si nei til Kunsthøgskolen, sier hun via telefon fra kontoret hjemme i Oslo, hvor hun jobber som illustratør.
Master i bygdedyr
Utdanningen endte i en mastergrad, hvor hun valgte bygdedyret som tematikk for masteroppgaven.
Ideen startet med bygdeoriginaler, men utviklet seg til en fascinasjon for fenomenet, som litterært også kan sidestilles med janteloven. 2,5 år etter ferdig skolegang jobber hun stadig med bygdedyret, og skriver og tegner nå en bok om det. Den kommer ut neste år, og går foreløpig under arbeidstittelen «Bidrag til norsk fauna - skildringer av bygdedyr».
– Bakgrunnen for min fascinasjon for bygdedyret er tegneyrket. Ingen vet helt hvordan bygdedyret ser ut, og jeg ønsker å gi det en form. Boken blir en skildring av min reise gjennom tematikken, hvor jeg søker svar på hva bygdedyret er i dag, kontra hva det var før, sier hun, og legger til at dyret i dagens samfunn nok har gjort seg fortjent til et navneskifte.
– Dersom man ser stort på det, kan det knyttes til både rasisme og homofobi og andre ting i dag, og finnes like gjerne i byene som på bygda. Det handler om å skille ut ulikhet, sier hun.
Prisvinner
Nå bor Barli på Grønland med samboer og fosterkatten Lukas. Senest i sommer stilte hun ut sine verker på biblioteket i Verdal, og har også stilt ut sitt arbeid i Oslo, Praha og Berlin.
For sitt masterprosjekt om bygdedyret ble hun også nominert til Diploma Selection under Designblok, Prague Design and Fashion Week 2014. Hun ble også nominert til Young Illustrators Award i Berlin samme år.
Hva savner du mest fra Verdal?
– Dyrene! Jeg savner veldig de årene hvor jeg hadde flere dyr, blant annet en hest i Sandslia. Oslo skryter av marka, men nærheten til naturen blir noe helt annet hjemme i Verdal. I dag har jeg en fosterkatt, men vi bor i 4. etasje, så det passer dårlig å ha egne dyr. Jeg savner selvfølgelig også familien, men de slapp jeg heldigvis å selge da jeg flyttet.
Hva savner du minst?
– Jeg vokste opp i en fotballfamilie, så jeg har kjedet meg gjennom mange timer på stadion. Så jeg kan nok si at jeg ikke savner akkurat det. Det var vel derfor jeg gikk i så motsatt retning med hesteridningen også.
Hva er ditt beste minne fra tiden i Verdal?
– Trolig den tiden like før jul med besteforeldre vegg i vegg på Ness. Det var veldig fint. Og snøen er så fin, mens det er for det meste sørpe her i Oslo.
Hvordan holder du deg oppdatert på det som skjer her?
– Jeg leser Innherred på nett og følger med på Facebook. Jeg har også familiechattegrupper og holder meg oppdatert via mine tre tantebarn hjemme i Verdal.
Flytter du hjem igjen?
– Familien spør ofte om det samme, og jeg bruker å si at jeg blir i Oslo enn så lenge. Jeg er sammen med en TV-regissør, så han er avhengig av pendleravstand til Oslo. Men en kan aldri vite for sikkert i framtiden – vi får se, men det blir ikke foreløpig.