– Høydepunktet for meg på 17. mai i år var da jeg sto midt i Moeparken og prøvde å oppfatte hva de på scenen sa. Da kom det ei dame gående meg i møte, og med en gang så jeg ikke hvem det var, men så ble jeg varig at det var et menneske jeg kjente fra før, sier tidligere rektor på Ørmelen skole, Arne Haugberg.
Det var mange år siden de hadde treftes sist, han og Rosalinda Lundemo. De fire sønnene hennes gikk på Ørmelen skole, men siden da har de ikke hatt kontakt.
–Det som Rosalinda spurte meg om da, ble mitt høydepunkt på 17. mai, sier Arne.
Rosalinda ville høre om Arne kunne bli med henne å se dokumentaren ”I skyggen av oljeeventyret”, som går på kino i disse dager. Filmen om de 55 ungdommene som gikk bort på grunn av trafikkulykker, rus og selvmord. En av disse var Rosalindas sønn Jon Jon.
Det var ikke lett å få beskjeden om at dokumentaren var klar til å vises for offentligheten. I tillegg er en av hennes andre sønner, Ole Johan Lundemo, blant hovedpersonene.
–Da Ole Johan kom og fortalte at filmen var ferdig, hadde jeg egentlig glemt den en stund. Jeg fikk direkte støkk i hjertet, for jeg tenkte at det kom til å ripe opp i gamle sår. Jeg visste ikke om jeg hadde nerver eller helse til å se den, men sønnene mine klarte å overtale meg, sier Rosalinda.
Oljeeventyrets pris
–Øredøvende stillhet
Torsdag var de pårørende til ungdommene som mistet livet i Verdal samlet for å se dokumentaren til Marte Hallem. Rosalinda, to av hennes sønner og Arne Haugberg gikk sammen til forestillingen.
En fullsatt kinosal. Foreldre, venner, besteforeldre og samboere til de som gikk bort så altfor tidlig møttes for første gang på mange år.
–Det var en øredøvende stillhet da Marte snakket til oss før visningen, og det var samme stillhet da filmen var ferdig, i tillegg til en forsiktig applaus etterpå, forteller Arne.
En sterk opplevelse
Det var tungt å se den, ei sterk fellesopplevelse blant de pårørende, men samtidig noe Arne tror gjorde godt for alle.
–Det nytter ikke å legge lokk på fortiden, for det er en del av vår historie, og når det blir behandlet så respektfullt blir det bra og riktig, sier Arne.
Rosalinda opplevde en forelders verste mareritt. Den følelsen kjenner hun fortsatt på.
–Det er ømt enda. Den følelsen du får som mor når et av dine egne barn går bort, er det ingen som kan forstå før man har opplevd det selv, sier hun.
Roser Marte Hallem
Selv om filmen rippet opp i noen gamle sår, synes både Rosalinda og Arne at Hallem har gjort en fin og respektfull jobb med dokumentaren.
–Hun har behandlet stoffet med ærefrykt, respekt og ærlighet. Og de tre hovedpersonene, Ole Johan, Kim og Siri Marte fremstår så rolige, ærlige, trygge og ekte, at ingen profesjonelle skuespillere kunne fått det til på samme måte, sier Arne.
Flere familier som mistet noen av sine nærmeste har bidratt med bilder til filmen. Denne scenen gjorde sterke inntrykk på både Rosalinda og Arne.
–Det var tøft fordi jeg kjente mange av dem, og det var vanskelig å se alle de fine ansiktene, ikke minst min egen sønn, sier Rosalinda.
Hva kan vi lære av en slik historie?
Arne forteller at ungdomsgenerasjonen den gangen var preget av et uferdig storsamfunn som ikke hadde de nødvendige ressursene til å møte en slik situasjon.
–Når det skjer dramatiske ting i dagens samfunn, kommer det kriseteam. Jeg tror de aller fleste som mistet en sønn, ei datter, en kjæreste eller et barnebarn den gangen, måtte hjelpe seg selv gjennom sorgen og savnet, sier Arne.
Slik var det også med familien til Rosalinda. De snakket ikke mye med andre om sorgen, og derfor er det kanskje ekstra sterkt at de tragiske hendelsene blir tatt opp igjen.
Men selv om dokumentaren rippet opp i noen gamle sår, synes hun det er viktig at filmen blir vist. Hun håper dagens ungdom kan se den og bli oppmerksom på sine egne valg.
En vekker for andre
Arne ønsker at den skal bli vist på skoler over hele landet, slik at de 55 personene ikke er død forgjeves.
–Filmen er så sterk at den kan bli en vekker for dem som nå er på vei inn i livet, slik at de tenker seg om, og at det kan være en veiviser for dem. Da har de ikke dødd forgjeves, da er de til hjelp for dagens og morgendagens ungdommer, sier Arne.
Les filmanmeldelsen: