I sommer hadde jeg og en av mine kollegaer i oppgave å produsere Tour de Tomtvatnet –bilaget for i år. Vi fikk begge varierte og morsomme oppdrag å give løs på. Jeg skulle blant annet besøke Purktrøa gårdsbarnehage på Skogn, fordi jeg hadde hørt at de brukte å finne på noen sprell under touren. Og jeg ble ikke skuffet.
Jeg ringte barnehagens styrer, Ingebjørg Mikalsen, og bedyret min interesse for et besøk og en liten artikkel i bilaget vårt. Forslaget ble mildt sagt møtt med entusiasme. Nå husker jeg ikke hva som ble sagt i detalj, men Mikalsen var i hvert fall klar på at avisskriverier, det måtte vi få til! Hun fortalte resten av de ansatte om forespørselen fra lokalavisa, og snakket med foreldrene straks etterpå. Ikke bare var de positive til forslaget, de krevde jammen meg å få være med og! Dagen etter var alt ordnet, og Mikalsen ringte meg og sa jeg kunne komme senere den uka.
På forhånd hadde jeg håpet på å få et bilde med et par barn og kanskje én eller to ansatte, iført et par av de grisemaskene Purktrøa er kjent for å sykle med på touren – om jeg var heldig. Der tok jeg feil. Og det er jeg glad for.
Overveldende oppmøte
Mikalsen og resten av de ansatte hadde sammen med foreldrene planlagt en helt egen minitour, kalt Minipig’en. Da jeg fikk høre det visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente meg. Uansett ble jeg overrasket.
Jeg kom som avtalt til Purktrøa noen dager etter at jeg pratet med styrer Mikalsen, litt utpå ettermiddagen en helt ordinær ukedag i mai. Sola skinte, og temperaturen var behagelig. Det som møtte meg da jeg svingte inn på gårdsplassen, husker jeg godt: Der sto 60 små og store klare til Mini-Pigen, deres helt egne sykkelritt. Mitt håp om å få bilde av et par-tre barn og noen voksne ble plutselig beskjedent.
De sto der med syklene sine i alle farger og fasonger. Enkelte hadde sånne barnevogner hektet bakpå, slik at familiens yngste også kunne delta. Flesteparten var kledd i rosa, grisefargen, og mange hadde på seg de artige grisemaskene jeg nevnte i sted. Da jeg så nærmere merket jeg også at enkelte hadde ”Pig Racing” trykt på de rosa klærne. Gjennomført! Ja, det var ingen tvil om at denne gjengen var klare for både tour og minitour.
En perfekt dag
Tourløypa gikk fra barnehagen og inn i skogen. På startstreken sto det jeg antar var bestefaren til en av ungene, med et tøybånd for å markere hvor linja gikk. Bak sto fullt av ivrige barn og vokse, og da startsignalet gikk føk de av gårde – i et eget, passende tempo, vel å merke. Langsmed løypa sto til og med fans, i form av bestemødre, med norske flagg og heiet fram de ivrige syklistene. Og da kom alle i mål, som denne dagen var et samlingssted midt i skogen. Der ble det servert middag av typen sodd til alle heiagjengene, støtteapparat, journalister og alle deltakerne. Etter sodden var spist og saften drukket opp vendte man nesene (og trynene) hjemover til barnehagen, og da var Minipig’en omsider over.
At en barnehage arrangerer et sykkelritt er nok ingen sensasjon, men hele poenget mitt er at det trenger ikke alt å være, heller. Gjennom planlegging og samarbeid mellom barnehage og foresatte klarte Purktrøa å lage et fenomenalt opplegg ut av det som ”bare” skulle være en liten sak i et lite bilag om et sykkelritt. Ungene smilte og koste seg, og styrer Mikalsens umiddelbare kommentar etterpå var at dette må de nesten arrangere neste år også. Det kan jeg skjønne. Dagen var så å si perfekt, med godt vær, sykling, middag og et forbilledlig oppmøte. Det viser hva man får til, bare noen tar i et tak. For det trenger ikke å være så avansert. At barn og foreldre møtes og sykler sammen til skogen for å spise middag fungerer fint – i hvert fall i dette tilfellet.
La lista
Som lokalavisjournalist får en jobbe med mye forskjellig. Mer enn du aner. Bare i 2016, og som vikar, har jeg skrevet om alt fra flytende isflak-flåte til bråk i byggeindustrien på Levanger, om teaterlåve og polskurs, om en familie som bader på Ekne og om Davos-møtet. Lista er (overraskende) lang, synes jeg selv i det minste. Enkelte vil nok si at en slik gladsak som denne om Purktrøa, om en barnehage i et av våre bilag, ikke er det viktigste verken avisa eller jeg har skrevet om i 2016. Jeg er ikke uenig, men det er uansett det oppdraget jeg ser mest med glede tilbake på. Det Purktrøa viste for meg den dagen var hvor bra noe blir så lenge man gjør litt ut av situasjonen. Gjør det beste ut av det, bokstavelig talt.
Purktrøas engasjement og gjennomføringskraft både overrasket-, imponerte- og inspirerte meg, og det er nok derfor jeg bet meg merke i akkurat dette oppdraget gjennom kalenderåret 2016. Ok, da, så var det kanskje flere grunner til at denne minitouren ble arrangert enn at lokalavisa kom på besøk (slik jeg beskrev det i ingressen). De skulle jo tross alt sykle Tour de Tomtvatnet sammen om noen få uker. Men det tar uansett ingenting ifra Purktrøa og den iveren de viste, den som førte til at en enkelt forespørsel raskt ble til en fantastisk dag for både barn, ansatte, foreldre og journalister.
Sånn skal det være. Og der, kjære arrangører av stort og smått, ligger lista inn mot det nye året.