Så gikk det altså slik som de fleste hadde håpet eller fryktet. Det ble ikke en ny storkommune på Innherred.
Rundt 35.000 innbyggere ville vi blitt hvis verdalingene hadde svart det samme som levangsbyggen. Vi ville blitt den 25. største kommunen i Norge – på størrelse med Porsgrunn, men uansett så vil nok både Verdal og Levanger fortsatt klare seg godt på egen hånd.
Jeg har ikke noen tro på at verken Sanner eller senere statsråder vil utlyse et tvangsgifte mellom naboene ved Rinnelva – til det er vi for store hver for oss.
I den sammehengen tror jeg frostingene står lenger opp på den lista, så får tiden vise om de må ta til høyre eller venstre i Åsen for å finne sitt nye rådhus.
Nå skal 2017 brukes til å oppløse «kvasiløsningen» samkommunen. Jeg har egentlig ikke skjønt så mye av den samarbeidsformen – annet enn at den har gjort kommunebyråkratene enda mer utilgjengelig for oss brukere.
Er det noen som for eksempel vet hva et samkommunestyre holder på med?
Selv om det er gått et halvt år siden valgresultatet ble klart, så «raser» fortsatt debatten på sosiale medier. Mye dreier seg om økonomi omkring helsetjenester og skolestruktur. Og ikke minst; Hvem blir mest fattig av naboene når alle skolene er nedlagt og helsehus og omsorgsboliger er på plass?
Ingen av oss vet svaret. Den som lever får se – heter det jo, men en ting er i hvert fall helt sikkert når vi i lokalavisa skal se i bakspeilet:
Du verden så mange avissider og nettsaker det ble av alt «styret». Det er jo nesten så jeg lurer på hvordan vi skulle fått til en fyldig avis hvis det ikke hadde vært for alle møter, debatter, kronikker og innlegg om temaet kommunesammenslåing.
Vi hadde til og med direktesendt valgsending fra rådhuset i Verdal - redaktøren og jeg. Sendinga kan du se utdrag av her
Følg kveldens spennende valg
Det var jo nesten så «Roger and I» følte oss som Lars Jacob Krogh og Geir Helljesen den junikvelden.
Men den triveligste opplevelsen hadde jeg i løpet av et par dager måneden før.
Etter god hjelp fra kommunen hadde jeg sporet opp dem som var bosatt i de fire ytterkantene i en eventuelt ny storkommune.
Bilturen brakte meg fra Åsen i sør og vest, via Leksdalen i nord, og helt til vakre Vera helt inne ved svenskegrensa.
Jeg hadde tidligere overvært et par av forhandlingsmøtene mellom partene, og var i grunnen litt lei at alt politikerprat og taktikkeri.
Endelig skulle jeg få sjansen til å møte «grunnfjellet» i kommunene våre, og høre hva de mente om spørsmålet, og ikke minst – få møte dem hjemme der de lever og bor ved ytterpunktene fra fjell til sjø.
Det er kanskje dette som er det aller artigste med å være journalist i en lokalavis. Vi snakker med «makta» på rådhusene rimelig ofte. I tillegg er det en god del gjengangere som liker å mene mye om mangt, og er heller ikke redd for å stå frem i offentlighetens lys.
Det er vel og bra det, men det å få anledningen til å sette seg ned med «vanlige» folk synes jeg kanskje er det mest givende jeg har opplevd i den korte tiden jeg har fartet rundt med penn, papir og fotoapparatet.
Liv Bruheim i Leksdal er et godt eksempel på det. Jeg måtte bruke alle mine overtalelses evner for å få til en prat med fruen i huset etter at ektemannen først sa nei.
Liv mente at dette hadde hun ikke noe greie på, men saken er den at vi alle har greie på en slik sak – hver på vår måte.
Og når Liv og jeg fikk satt oss ned ved stuebordet med utsikt over idylliske Leksdalsvatnet, så viste det seg at hun også hadde det, fordi hun blant annet var redd for hva som ville skje med lokalsamfunnet hun er så glad i.
Og her er vi inne på kjernen av hele problemstillingen.
Kommunesammenslåingsdebatten burde ikke handlet om hvor de kommunalt ansatte skulle sitte, og hvor ordføreren skulle ha kontor.
Det handler om hva Liv i Leksdal, Egil i Vera, Steinar og Jens i Åsenfjord mener.
Kanskje burde kommunepolitikerne lyttet mer til hvilke spørsmål, tro og tvil disse hadde til saken om vi skulle være en eller to i fremtiden?
Jeg satte i hvert fall pris på at jeg fikk komme på besøk. Det er nesten så jeg vil si at jeg lærte mer om hva kommunesammenslåingsdebatten handlet om gjennom denne rundturen, enn hva tilfellet var når jeg overvar de langvarige forhandlingsmøtene.
Vi skal ikke være redd for å si hva vi mener. Din mening og din stemme er like viktig som Bjørn Iversen sin - eller Robert Svarva for den saks skyld.
Lokalavisa er til for deg som leser og innbygger i Verdal og Levanger – enten du bor i Inndal eller på Øra – på Bruborg eller Ekne.
Folk vil lese om folk. Det er min ærbødige påstand. Alle har en historie, og den ønsker vi å formidle.
Og hvis en skal oppsummere et begivenhetsrikt avisår i Innherred, er det derfor denne rundturen som sitter sterkest i minnet til en gammel og fersk journalist
Det er slike saker som gjør det artig å jobbe i en lokalavis.