Den 21. januar er det trippel bursdagsfeiring i familien Sundal fra Levangernesset. Trillingene Elisabeth, Merete og Kristian fyller 40, og det skal selvsagt feires på høvelig vis. Først blir bursdagshelga tilbrakt med nærmeste familie på Vauldalen Fjellhotell, og helga etter skal Kristian arrangere en vennefest for omtrent 40 stykker – et passende antall for anledningen. Dit får ikke søstrene komme, men de forsikrer om at de også skal ha en lignende tilstelning senere i år.
For 40 år ganger tre må markeres. Særlig når det er snakk om gode år, for det meste. Som trillinger har søsknene Sundal fått et spesielt bånd til hverandre, og selv i voksen alder har de et nært forhold.
– Vi må vel si vi er ganske nære, og vi har hatt det ganske fint, med lite å klage på. Da vi var unge var vi jo i lag hele tida, og hadde det sjelden kjedelig. Vi hadde alltid hverandre som lekevenner, forteller de når avisa besøker dem i romjula – sist gang Elisabeth var hjemme fra Oslo.
– Foreldrene våre har vel sagt at det var litt slitsomt med trillinger da vi var små, men at det var kjekt at de aldri trengte å sysselsette oss.
Gjennom tykt og tynt
De vokste opp på Alstadhaug og gikk begynte skolegangen på Levangernesset. Kallenavnet ble tidlig «trillingene», et navn som ble anvendt for alle tre av dem, av både lærere, venner og medelever. Ifølge Sundal-søsknene var det nemlig bare ett annet trillingkull på Levanger som var i nærheten av deres alder, da på Ekne.
– Så vi ble trillingene. Vi hadde ikke noe navn. Det husker jeg mamma ble så irritert for. «De heter ikke trillingene, de har jo navn!», husker jeg hun sa, mimrer Elisabeth, mens søsknene nikker.
– Nå er det mye triveligere, da. I dag blir jeg jo glad om noen sier «å, du er jo en av trillingene», kommenterer Merete.
De tror fortsatt en del kjenner til dem ved det gamle kallenavnet enda. Men på tross av det, og det faktum at de nå har vært trillinger i 40 år, er det ingen av dem som har tenkt så mye på at de er nettopp det: trillinger.
– Vi er nok som en vanlig søskenflokk, tror jeg. Og vi ser vel på oss selv som søsken, ikke trillinger, påpeker Kristian.
– Men vi var nok mer oppi hverandre enn vanlige søsken. Vi gikk i samme klasse, samme barnehage, hadde samme venner ... Så vi vokste opp tettere på hverandre – på både godt og vondt, konstaterer Kristian.
For i tillegg til all fryd og gammen ble det naturlig nok en del krangling, lekeslåssing og småskader opp gjennom årene.
– Men stort sett har vi hatt det helt tipp topp, forsikrer Elisabeth.
– Også var det greit å hele tiden ha noen å skylde på, da, gliser Kristian.
Søstre med eget språk
Særlig søstrene Elisabeth og Merete har hatt et svært tett forhold. Vennene var de samme, og de deltok og konkurrerte i mange aktiviteter i lag. De er eneggede, og i oppveksten skal de ha vært svært vanskelig å skille fra hverandre. Faktisk lignet de såpass at de fleste kunne ta feil av dem, selv de nærmeste.
– Kjæresten til Elisabeth tok feil av meg og henne en gang, sier Merete og ler.
– Hva gjorde han?
– He he, han gikk bare bort til meg og holdt i rundt meg. Ikke noe drastisk, konstaterer Merete.
Og når man er like som to dråper vann er det mye moro en kan finne på, og en del som ikke er helt etter loven. Det hendte seg jentene byttet plass i klasserommet uten å bli merket, og bare én av dem kjørte opp til moped – for å bruke hverandres kort har aldri vært noe problem. Faktisk viste Elisabeth Meretes førerkort da hun ble stanset i politikontroll med bil, uten å bli merket, så likheten varte nok helt til voksen alder.
– Tok ikke du en eksamen for meg også, en gang? spør Merete søsteren og ler.
På toppen av det hele utviklet Sundal-søstrene et eget språk, så å si.
– Vi legger om når vi snakker bare med hverandre, på telefonen og sånt. Det er et slags mumlespråk, og det er visstnok ingen andre som skjønner hva vi sier, forklarer Elisabeth.
– Når jeg prater med Elisabeth i telefonen hører datteren min med en gang hvem jeg snakker med, skyter Merete til.
De ligner kanskje ikke like mye på hverandre lenger, og folk klarer som regel å se forskjell. Men det nære vennskapet dem imellom er der fortsatt. De har faktisk daglig kontakt med hverandre, på en eller annen måte.
Nå høres det kanskje ut som Kristian, som eneste gutt, har vært litt utenfor. Men slik er det nok ikke.
– Du og Kristian lekte jo mye sammen, sier Elisabeth og titter bort på søsteren.
– Ja. For jeg var nok litt guttejente òg, påpeker Merete, og nevner noen av aktivitetene hun og broderen holdt på med, som skateboard og boksing.
– Men når man er den eneste gutten blant flere søstre, kan man jo bli litt lei noen ganger. Jeg ble nok det, innrømmer Kristian med et smil.
Snart er alle foreldre
I voksenårene har de naturlig nok ikke vært like tett som i barndommen, da alle tre har flyttet rundt omkring og stiftet egne familier, og skapt noen nye søskenflokker.
Til daglig jobber Kristian med innkjøp hos Kværner Verdal, og er bosatt på Bruborg med kona Kine og tre barn, hvorav han er far til 4 år gamle Ingeborg. Merete, på sin side, bor på Bamberg med mannen John Olav og deres to små: Stella (6) og Charlie (2). Merete har også vært aktuell den siste tiden som ny driver av Jordbærpikene på Magneten, en jobb hun startet på nå i januar. Det kan også nevnes at hun nå heter Sundal Skjesol, siden hun har tatt etternavnet til ektemannen.
Elisabeth er den eneste av Sundal-trillingene som nå befinner seg utenfor Levanger, da hun bor i Oslo med mannen, som også heter Kristian. Der jobber hun Brand Factory Norge, som prosjektleder. Elisabeth er også den eneste i søskenflokken som ikke har fått barn enda, men det er bare enn så lenge. I april er det hennes tur til å føde, og ikke «bare» være tante for søsknenes barn.
– Det blir stas det, vi gleder oss. Og det blir vel litt annet enn å være tante, ja, medgir Elisabeth.
Merete er raskt frampå og påpeker at hun sin kjære søster bodd litt nærmere familien, slik at barnet kunne lekt med søskenbarnene her i Levanger. For nå bor både Merete, Kristian og deres eldre søster, Hilde, i heimbyen.
– Kan det hende du flytter tilbake du òg?
– Tiden vil vise. Jeg vil jo gjerne at barna skal vokse opp med familien i nærheten, men så har jeg en mann fra Kirkenes også, da, svarer Elisabeth.
– Men jeg er mye hjemme da, eller? spør hun søsknene sine, som blir enig om at hun er relativt ofte på besøk. Mer enn annenhver måned, regner trioen seg fram til.
Elisabeth er i hvert fall hjemme i helga. Da blir det som nevnt Vauldalen Fjellhotell med søsknene og omkring 20 andre nære slektninger. På lørdagen, da de fyller år, skal alle bli med på kanefart fra hotellet til Vauldalskoja i skogen. Der serveres de en treretters middag av fjellets fristelser, under felespilling og levende lys. Deretter avsluttes kvelden med litt festligheter på hotellet.
– Det blir nok en liten opplevelse det der, ja, sier trillingene – om vi fortsatt skal kalle dem det.