Advarsel! Her kommer en oppdatering av det personlige slaget, så scroll videre om du vil unngå slikt.

Fra arbeidsmaur til ufør.

I dag er ett kapittel i livet mitt over, og æ går med usikre steg inn i neste.

Æ er en stolt sykepleier, glad i faget mitt, arbeidsplassen min, pasientene mine. Men, nå har æ blitt «en av de uføre». Å bli ufør er ett nederlag, en sorg. Tap av fellesskap, identitet og verdighet.

Med kronisk sykdom så har hele mitt voksne liv og min 26-årige sykepleiekarriere vært en kamp mot utfordringene helsen gir meg! Æ har faktisk vunnet utrolig mange runder.

En som kjenner meg godt beskriver meg slik; stor motorkapasitet, men med et elendig karosseri - det stemmer rimelig bra... Og det blir gjerne noen kræsjer av slikt.

Etter hvert så la helsa ut så mange nye snubletråder for meg, det ble umulig å forsere dem alle.

D var overhodet ikke slik æ tenkte d skulle bli!

I dette nye kapittelet må æ igjen finne min egenverdi, noe som ikke er enkelt. Det å være ufør er stigmatiserende. Så i tillegg til alt man sliter med, så legger man selvfølgelig også skam til oppå toppen, bare som en ekstra byrde.

Ellers så fungerer nær sagt både kjeften og bakfotan, så bare hjernetåka ikke ligger for lavt og batteriet ikke er på rødt nivå, så er det bra med liv i lærva.

Livet går videre, og æ skal no fortsatt stå på som best æ kan.

Jeg har nå tatt på meg styreverv i interimsstyret for d nylig sammenslåtte Trøndelag Norilco (en interesseorganisasjon for stomi og reservoar-opererte, samt de med kreft i magen), gleder mæ til å bidra der.

Holder også på å læres opp som likeperson. Satser fortsatt på å gjøre nytte for meg – trenger d.