Å bli gammel, - gleder vi oss, eller gruer vi oss?

Så lenge jeg kan huske, har vi hatt aldersheimer i Levanger kommune! Som barn gikk vi av og til og besøkte de eldre personene og også sang for dem. Vi visste at dette var eldre personer som har jobbet, strevet, arbeidet i et langt liv, tjent penger, og alle hadde betalt skatt til kommunen! Noe de aller fleste var litt stolte av, på den tida, og vi fikk ofte høre at de bidro til samfunnet, og for at de skulle kunne få en bedre alderdom!

Sånn er det nå også! De aller fleste som har fått plass på aldersheimen, og også de som hver dag går, fra der de bor, og spiser sin middag her, er mennesker som har jobbet, gjennom et langt liv og betalt skatt med stolthet. De føler seg fornøyd med en plass hvor de kan, endelig, få nyte dagene og treffe like-sinnede. For en gangs skyld få bli oppvartet med godt stell og selvfølgelig, spisestundene med mat, som de ikke hadde laget selv! Jeg hører både at de som har flyttet til LBAS, og de som går hit for å spise middag hver dag, føler seg trygge med situasjonen som er nå ang. mat og stell. At mor, far eller andre slektninger og venner, som i en høy alder, blir dette som kanskje den aller første «ferien», eller ei stund der ansvar og forpliktelser har tatt slutt!

Alle/de fleste, barn, ungdom, voksne og eldre liker å «spise sammen med andre». Mens vi spiser, blir vi kjent, noen prater, noen lytter, og det blir etter hvert, diskusjoner, og et måltid kan bli like viktig som å besøke en bedre restaurant i en storby! Det er samholdet som er så viktig når man er eldre også! Å endelig få servert middagen, sitte sammen med noen man ønsker å bli bedre kjent med, høre på hva noen har å fortelle og også fortelle noe selv, om egne opplevelser eller gi uttrykk for egne meninger!

Alle skulle hatt en opplevelse med et døgn på en aldersheim mens man enda er «arbeidsdyktig»!! Å få sett hva som skjer og ikke skjer, få se hva som betyr mye og lite, og hva en prat eller et smil kan glede et annet menneske! Mange eldre og/eller uføre som bor rundt om i byen, spiser sin middag på LBAS, treffer gamle venner, får en prat og får fortelle!

Når man blir enslig/må bo alene, de aller fleste opplever det, er det mye som blir forandret! Mange blir utrygge, mange får vansker med matstell og rengjøring og mange føler seg forlatt! For svært mange er det en god opplevelse å få et eget rom eller leilighet, på en aldersheim der det går «engler» rundt om og passer på det som skjer og ikke skjer! Dette kalles trygghet! Man blir kjent med noen få først, og samsnakkes om å drikke formiddagskaffen, eller ettermiddagskaffen sammen og som etter noen samlinger har blitt til en trivelig «ane! Nå har de noe å glede seg til! De fleste får gode venner og de møtes for å drøfte, lytte og å fortelle! Livet har blitt godt og trygt å leve! De trives og får venner!

Jeg kjenner flere, som vet alt om «livet» på aldersheimen i Levanger sentrum. De jobber der, men jeg tror ikke de har blitt spurt om aldersheimen Levanger Bo- og Aktivitetssenter, trenger eller kan unnvære «ΚΑΝΤΙΝΑ» der nå???

Kanskje er det noen andre kantiner i kommunen som kunne stenges, - for folk som jobber i kommunen, - som enda tjener penger, er spreke og kan smøre matpakken sin sjøl? Mulig det ble en del protester, noe de på en aldersheim ikke makter! Har de som foreslår denne kantinesaken, vært på LBAS og sett forholdene der?

Jeg har vært på alle skolene i Levanger kommune, så nær som tre stykker og sett på kantinene! Flotte, lyse, nydelig utsikt og pent og moderne møblert, flere av dem. Kantina på LBAS er i kjelleren, med utsikt til en murvegg! (Jeg gremmes!!!)

Skulle ønske at LBAS ble påbygd en etasje, med store vinduer, med utsikt til sjøen, fjorden, fjellet, byen og mennesker som går utenfor på gata!! Det er DET vi andre/alle liker å se på!! Ei kantine med plass til mange samtidig, som en god opplevelse hver eneste dag!

Hvem har samvittighet til å legge ned kantina på LBAS? Hva ønsker du deg den dagen du skal flytte inn på en aldersheim?

Hanne Holthe Munkeby, født og vokst opp i Levanger. 19-11-2023. (ivrig Levanger aldersheims-besøkende i barndommen hvor vi lærte mye).