‹‹Vi er kjent for å være den mest folkekjære festivalen, så vi gjør aldri noen store endringer, folk liker festivalen slik den er››, sa lederen for Vømmølfestivalen i 2014.

Siden 1994 har det blitt arrangert vømmølfestival i Verdal, og i år er intet unntak. Helt siden oppstart har det blitt danset, sunget og drukket til Rotmos melodier, men nå kan vømmølmusikkens humoristiske skildringer med sin seriøse undertone, som bygger på de kommersielle kreftene som stadig truer med å utrydde vømmølkulturen, virkelig forstås ordrett. I opprinnelig stand forstås budskapet om at ‹‹det sentraliseres og det legges ned››, med sitat: folk sanerte sine gårder, og dro fra sine hjem. Etter denne ukas kontrabeskjed om at vømmøltogets ekvipasjer ikke skal innebære noen slags form for takkonstruksjon, kan man virkelig begynne å sette spørsmålstegn til hvorvidt det faktisk er meningen å utrydde vømmølkulturen (les vømmøltoget), og uttalelsen fra Vømmølfestivalens leder i 2014 har mistet all troverdighet.

Jeg kjenner på en slik frustrasjon, et snev av sinne, men mest av alt fortvilelse. Jeg er fortvilet og lei meg på vegne av de som gjennom flere år har vært store tilhengere og bidragsytere til festivalens allerede utdøende vømmøltog. I 2010 kunne pressekontakt for Vømmølfestivalen opplyse om 130 registrerte kjøretøy og flere hundre gående, til sammenligning med 2019, hvor det kun var omtrent 50 registrerte kjøretøy, og langt færre gående. Jeg skal ikke med sikkerhet trekke konklusjoner, men det er vel ikke utenkelig at togets nedgangstid kan ha noe med at vi for hvert år kveles i nytt reglement som ser ut til å ingen ende ta.

Helt siden vømmøltogets storhetstid er det blitt gjort flere tiltak som er begrunnet i sikkerhet, selv om et dypdykk i arkivet kan vise til at ‹‹politiet gir Vømmølfestivalen 2012 toppkarakter i oppførsel››.

Det er vel ikke utenkelig at togets nedgangstid kan ha noe med at vi for hvert år kveles i nytt reglement som ser ut til å ingen ende ta.

Edvarda Landfald Nøstdahl

Selv om Vømmølfestivalen i 2012 fikk toppkarakter i oppførsel, ble det i 2015 besluttet av arrangør i samarbeid med politiet om å ta større grep gjeldende sikkerhetsrutinene og reglementene, da toget gjennom tidene hadde bært preg av mye fyll og stor uro. Resultatet av tiltakene ble ansett som vellykket, og vømmøltoget i 2015 ble beskrevet som et av de beste gjennom tidene, med tanke på kvalitet og sikkerhet.

Selv var dette mitt første år som deltaker i vømmøltoget, og jeg tror at den vellykkede effekten baserer seg opplevelsene rundt samarbeidet og tilstedeværelsen vi hadde med politiet og arrangør. Jeg opplevde det som en kollektiv forståelse som baserte seg på en gjensidig tillit og respekt, hvor vi som deltakere viste hensyn, mens de som ansvarlige viste skjønn. I stedet for å tømme skjenken som en direkte konsekvens, ble vi heller irettesatt med advarsler om å holde flaskene for oss selv, og da på et diskret nivå.

‹‹Vi har hatt fine arrangement de siste syv til åtte årene, med få hendelser››.

Jeg kan umulig være helt ute og sykle angående opplevelsene mine rundt dette, når politiet til stadig virker å være gjennomgående fornøyde i kommentarene sine etter vømmøltoget og festivalens slutt. Noen hendelser vil det bestandig være, men når selv arrangøren forklarer Vømmølfestivalen gjennom årene slik ‹‹vi har hatt fine arrangement de siste syv til åtte årene, med få hendelser››, vil et passelig svar til dette være det engelske ordtaket som sier ‹‹if it ain’t broke, don’t fix it››. Hvorfor velger dere å endre på noe som dere selv synes har fungert godt? Ref: ‹‹vi gjør aldri noen store endringer, folk liker festivalen slik den er››.

Det som skiller de gamle tiltakene som kom i 2015 og de nye fra i år, er at i 2015 var de kun begrensende, mens i år oppleves de som umulige. Et av problemene med det nye reglementet omhandler hvordan det slo ned som lyn fra klar himmel. I kommentarfeltet til Trønder-Avisas innlegg angående saken, leser jeg om en gruppe ungdommer fra Inderøy som i tidlig vår gikk til anskaffelse av en henger. Denne har de har jobbet iherdig med å ferdigstille til årets vømmøltog, men på lik linje med de andre ekvipasjene som har funnet sted gjennom årene, er denne også bebygd med tak.

Jeg opplever det som meget kritikkverdig ovenfor de dyktige ungdommene våre som gjør sitt ytterste for å komme med sitt bidrag, men så får de ikke stille til start fordi noen stakkarslige fra fjorårets vømmøltog hadde «glemt» reglene etter to hele år med korona, og da dessverre satt og/eller gikk på taket, falt ned og «skadet» seg.

Jeg er fullstendig enig i at vi som deltakere kan være med å løfte vømmøltogets kreativitet et hakk opp, da det for publikums del vil være vesentlig hyggeligere med ekvipasjer hvor man kan både se og høre det som skjer, men å gå så drastisk til verks som å direkte benekte deltakelse om du har konstruert vogna di med tak over hodet, er helt feil vei å gå. Erfaringsmessig tror jeg at en annen tilnærmingsmåte ville gitt en hakket bedre mottakelse enn den dere ser ut til å ha mottatt til nå.

Vømmøltoget har gått fra å være grovt som vadmel, til mykt som bomull.

Edvarda Landfald Nøstdahl

For å gi noen eksempler på dette, kunne dere med fordel kunngjort varslet i god tid, og heller informert om at oppholdelse på tak ikke vil bli akseptert grunnet sikkerhetsmessige årsaker. Ved en eventuell overtredelse vil det kunne føre til konsekvenser, på lik linje som åpenlys konsumering av alkohol. Når det kommer til å øke innsyn, ville jeg oppfordret til retningslinjer som gir oss mulighet til å korrigere uten å måtte demontere, ved å eksempelvis si at tette vogner ikke er tillat, og at en viss andel av vognen må være av åpen størrelse, gjerne med et hint av årets tema. Jeg velger å tro at folk flest ville vært mer mottagelige for å tilpasse ekvipasjen sin ved å sage ut en større vindusflate, enn å måtte rive et helt tak, når alternativet slik det ser ut nå, er å ikke stille til start.

Selv om ideen bak reglementene er gode og til dels riktige, blir ironien i det hele at begrensningene har blitt for store, og endringene for mange. Vømmøltoget har gått fra å være grovt som vadmel, til mykt som bomull. Så kjære vømmølkomité og kjære politi. På vegne av meg selv og alle de andre bidragsyterne som er rammet av det nye reglementet, ber jeg dere om å være så snille å revurdere, slik at vømmøltoget som vi en gang kjente det, kan fortsette å leve i sitt beste velgående i mange år til.

Hilsen ei vømmølglad jente som fortsatt håper å kunne ta med seg sitt bidrag under årets oppstilling i lag med frostingenes ‹‹potet å pæng - kjæring å sæng››, som dessverre har valgt å trekke seg.

PS! Det er ingen skam å snu, på lik måte som kommunen gjorde angående Trones Eye.