«Perfeksjon av midlene og forvirring om målene syntes å prege vår tid» er et utsagn tilskrevet Albert Einstein, som syntes å passe den pågående debatten om Helseplattformen (HP). Et sykehus er til for at syke og skadde pasienter i størst mulig grad skal få god behandling og unngå unødvendig lidelse og død. Datasystemet sykehuset bruker er et middel for å løse disse oppgavene, og bør i minst mulig grad distrahere helsepersonell fra behandling av pasientene. Nå har imidlertid innføringen et datasystem gjort at St.Olavs Hospital står i sin største krise noensinne, uten at det er planer om å endre kurs.

Stat og kommune har tatt definitivt størst risiko, og Epic står igjen med pengesekken og lite annet ansvar om de må trekke seg ut. Likevel er det mest riktige nå er å skrote hele HP prosjektet, samtidig som man går tilbake til de gamle løsningene, skriver overlege Trond Nordseth ved St. Olavs Hospital. Foto: Morten Antonsen, Adresseavisen

Man må nå håndtere tre store utfordringer: Det ene er at HP er ekstremt lite intuitivt i bruk og krever både svært mye opplæring og oppfølging av brukerne. At dette skaper store problemer og nedsatt kapasitet var godt kjent fra den danske Rigsrevisjonens granskning av samme datasystem i Sundhetsplattformen. Det andre er at HP fortsatt ikke fungerer ordentlig nær seks uker etter innføring, og det legges nå ned et enormt arbeid både i innmelding av feil og retting av disse. Det tredje er at HP krever at en rekke arbeidsprosesser må endres på mange avdelinger samtidig (såkalte «arbeidsflyter»), som innfører et enormt tilpasningsarbeid. Personalet må tilpasse seg datasystemet og ikke omvendt, tross at over 400 fageksperter har vært med i utvikling og tilpasning av systemet. Man bør derfor spørre seg hvordan man kom hit og hvordan man kan komme seg ut av det.

Helseplattformen AS er eid av Helse Midt og 18 kommuner og er opprettet for å innføre en ny felles journalløsning i Midt Norge. Fra starten av var det bestemt at HP AS selv skulle stå for utvikling og tilpasning av systemet til regionens behov, med utgangspunkt i det amerikanske selskapet Epic sin løsning. Utover å være et datasystem for helseforetakene, skulle det også løse et stort antall behov i kommunehelsetjenesten i Midt Norge, med ambisjonen «en innbygger – en journal». Ikke ulikt giga-prosjektet «Akson» på 22 milliarder, som ble skrotet i 2020. I forløpet av dette arbeidet har det skilt seg ut 3 strategiske valg av uheldig natur.

Strategisk feilvalg 1 var at HP AS selv skulle utvikle og tilpasse et datasystem til å dekke helsetjenestens behov, i samarbeid med Epic som allerede var kjent for å levere en lite tilpasset løsning. Et statlig-kommunalt IKT-foretak, med prinsipielt «bunnløs» finansiering, som skal stå for utvikling av IKT-løsninger til seg selv har en rekke fordeler et ordinært IKT-selskap ikke har. Det trenger i mindre grad forholde seg til at løsningen skal fungere, driftes og ha høy grad av bruks- og salgsverdi for å skaffe inntekter. Det holder at penger er bevilget, beslutningstakere begeistret og noen luftige planer fremlagt, så kommer milliardene. Om løsningen ikke fungerer kommer det enda mer penger. Et slikt gigaprosjekt er også i risiko for såkalt «scope-creep», altså at prosjektets mål stadig blir flere og utvides uten tilstrekkelige motforestillinger knyttet til kompleksitet og kostnader. Når disse målene i tillegg tar utgangspunkt i svært forskjellige samfunnsområder, som tross alt et sykehus og en kommunehelsetjeneste er, øker risikoen for at altfor mange behov skal dekkes. Dette er velkjent fra andre statlige milliard-anskaffelser, der konsulentselskaper og ulike leverandører har egeninteresse av at prosjektet eser ut i størrelse, kompleksitet og finansiering. Om tidshorisont for innfasing er satt tilstrekkelig langt frem i tid har man et sikkert utgangspunkt for å både love seg bort og bli lovet nye midler. Problemene forsterkes av valget av Epics «suite»-løsning, der alle funksjoner er samlet i en gigaløsning med ett felles brukergrensesnitt, som er fullstendig utdatert. Dette gjør også at en rekke andre moderne og fullstendig velfungerende journalløsninger må skrotes, og man har i stedet gjort seg avhengig én leverandør som samtidig har utradert konkurrentene. Om det offentlige har tatt på seg stor grad av utviklingsansvar og finansiering av et IKT-system, er gevinsten ved prosjektslutt at man har et skreddersydd system. Den store risikoen er imidlertid at systemet ikke fungerer, ikke vil brukes og blir for dyrt, og det er der man står nå.

Strategisk feilvalg 2 var innføring av hele systemet på en dag på det største akuttsykehuset i regionen, uten forutgående testing i mindre skala. Det burde vært testet på et mindre sykehus først, eller først på en eller to klinikker før på alle klinikkene samtidig. Dette også uten noen plan B om å kunne gå tilbake til de gamle journalsystemene. Samtidig innføring har også medført nedskalering av drift i mange måneder før for å opplæring av hele sykehuset, som man nå ikke klarer å ta igjen.

Strategisk feilvalg 3 er at man så langt ikke har erkjent at man har en klassisk «sunk cost fallacy». Siden 4,3 milliarder er brukt tenkes det at dette «ikke skal være forgjeves», og man derfor må fortsette å bruke tid og penger. Feilen er imidlertid at man i slike tilfeller ikke skal forholde seg til kostnader som er løpt, som er tapt uansett, men kun forholde seg til fremtidige kostnader. Det eneste som skal bety noe er kostnader og risiko fremover i tid. Det er forventet minst 10-20% effektivitetstap på St.Olavs Hospital over minst 2-3 år av skeptikere, og med inntekter på 12 milliarder kroner i året vil man i så fall tape ytterligere 3-4 milliarder, i tillegg til de mange menneskelige kostnadene.

Stat og kommune har tatt definitivt størst risiko, og Epic står igjen med pengesekken og lite annet ansvar om de må trekke seg ut. Likevel er det mest riktige nå er å skrote hele HP-prosjektet, samtidig som man går tilbake til de gamle løsningene. På sikt er dette sannsynligvis det som koster minst økonomisk og menneskelig. Søksmål blir det uansett, uten at Staten Norge fremstår dårlig skodd for et slikt juridisk basketak. HP-prosjektet bør være nok en vekker på at store offentlig styrte IKT-prosjekter bør unngås,  der for mange vil ha egeninteresse av at prosjektet trekker ut i tid med behov for tallrike konsulenttimer og direktørstillinger for å bli ferdig.