Tenk å bli pågrepet utenfor sitt hjem av overgrepsjegere som har pressen på slep, beskyldt for å ha bestilt overgrep mot barn.
Etterpå blir du hengt ut og dømt av folk, venner og kanskje andre som står deg nær.
Så har du ikke gjort det du anklages for. Politiet har har rett og slett bomma grovt.
Dette skjedde med Erik.
Politiet mente han hadde bestilt overgrep og pågrep ham i grålysningen - nå er han renvasket og ni måneders mareritt er over
Denne saken har fått meg til å tenke en del den siste uka.
Erik forteller selv i intervjuer at han har hatt selvmordstanker, at han har vært så langt nede i kjelleren som et menneske kan komme. Det han forteller, gjør sterkt inntrykk. Det må ha vært en enorm belastning vi umulig kan forestille oss. Meldingene han har fått forteller om hvordan samfunnet har dømt han.
Mediene har bidratt til den vanskelige situasjonen. Det har ikke minst vi i Steinkjer24 et ansvar for. Når man setter sammen det som står i lokale, regionale og nasjonale medier, er det lett å dømme han på aller verste måte. For mange var det også mulig å forstå hvem han er.
Jeg har sett gjennom vår egen dekning. Gjennom å lese alt det vi publiserte gjorde vi det lett for mange å identifisere ham. Dette skjedde på et tidspunkt der han ikke kunne forsvare seg, veldig tidlig i etterforskningen.
Noe som var spesielt i denne saken var at et reportasjeteam fra Adresseavisen fikk bli med på pågripelsen. Denne reportasjen ble også publisert på Steinkjer24.
Politimester Nils Kristian Moe forsvarer invitasjonen til media med at de ønsker å gå ut i media for å avskrekke andre mot å begå slik kriminalitet og bidra til forebygging.
Familien til Erik har vært sterkt kritisk til mediedekningen, særlig fordi media fikk bli med da han ble pågrepet utenfor hans hjem tidlig på morgenen.
Til Innherred sier Ann-Inger Borstad, fungerende nyhetsredaktør i Adresseavisen, at de anså dette som en mulighet til å fortelle leserne hvordan politiet jobber med denne typer saker.
Aldri opplevd liknende: – Han skulle aldri vært fremstilt for fengsling
I ettertid er akkurat denne dokumentasjonen veldig sterk og viktig. Mot politiets hensikt er det blitt et verdifullt dokument som forteller om hvordan politiet noen ganger bruker sine sterkeste maktmidler på svakt grunnlag. Det er blitt et dokument som bør avskrekke politiet.
I denne saken fikk også politiet rettens medhold til varetektsfengsling i fire uker. Det krever skjellig grunn til mistanke, en subjektiv vurdering der man vurderer at det er mer sannsynlig at en person har gjort handlingene man er mistenkt for, enn det motsatte.
I ettertid er det lett å stille seg spørsmålet om det var grunnlag nok til å fengsle. Kanskje burde retten også sagt én uke eller to for å prøve vurderingene på nytt etter noe mer etterforskning, satt mer press på politiet. Var virkelig mistankegrunnlaget så godt eller tok tingretten for enkelt på påtalemyndighetens påstand? Og hvor ofte skjer det?
Nå er denne saken blitt en påminner til oss i mediene om at vi må stille de kritiske spørsmålene til politiet – at vi hver dag skal jobbe for å se politiet i kortene. Vi trenger mer, ikke mindre, innsyn og offentlighet.
I fjor ble Erik bedt om å brenne sakte i helvete. Den siste uka har han fått helt andre meldinger.
For oss i media må det også være en sak vi skal ta lærdom av.
På den ene siden skal vi kaste lys over slike saker. Bestilling av overgrep er et enormt samfunnsproblem. At media omtaler sakene, er også viktig med tanke på rettsikkerheten til de som anklages. Vi i lokalmedia må inn i vanskelige saker selv om det er små forhold som her på Steinkjer. Vi må vise at disse sakene også skjer her. Vi skal stille spørsmål.
På det siste punktet mener jeg mange lokalaviser svikter, de viker unna krevende saker. Det er lettere å skrive om gladdager, snorklipping og å ukritisk gjengi kommunens saksdokumenter. Problemet er da at disse avisene ikke utfører samfunnsoppdraget sitt. De svikter på det grunnleggende.
På den andre siden er det hensyn som må tas for de som settes under søkelyset for å ha gjort straffbare forhold. Dette gjelder særlig i et tidlig stadium av etterforskningen. Dette går spesielt på opplysninger som gjør det mulig å identifisere hvem som er mistenkt. Bare at vi i lokale medier omtaler en sak, snevrer inn hvem saken kan gjelde.
Derfor må vi tenke bedre gjennom hvilke opplysninger vi publiserer, samt hvordan og når vi gjør det.
I denne runden er det flere steder det har sviktet. Uskyldige Erik ble dømt av samfunnet rundt ham.
I neste runde, som dessverre kommer, må vi være bedre.