Spenningens land?

Sommer-aviser må sjølsagt ha mye «sommerstoff». Vær er derfor et utømmelig tema i Norge. Nytilsatt journalist Kent-Einar Myreng har i Innherred 23. juni et glødende innlegg om Innherreds fortreffelighet- først og fremst når det gjelder det værmessige. Han bruker til og med uttrykket «her i syden».

Jeg har bodd på Levanger i mer enn 40 år og kunne lagt på bordet noe om tre ukers regnskurer og vår som brukte utrolig lang tid på « å ta seg på tak …»- vinter uten skiføre og annet småtteri. Jeg velger i stedet å vente et par år med den debatten til Tromsø-guten har fått litt bredere erfaringsbakgrunn om det trønderske værets mangfoldighet.

Jeg er nordlending av fødsel - fra geitbygda Misvær i Salten der vi en gang laget og solgte verdens beste geitost. Vi lærte å svømme i elva, laget hoppbakker på hver en knaus og segla på isflak - i skoletida! Resultat: «Gagns menneske med lyst på livet» som det sto i Mønsterplan for skolen.

Vår familie har mer enn 30 års erfaring med å bo både i Bodø, Sulitjelma , Steigen, Andøya og Hammerfest dit læreryrket sendte oss.

Jeg føler en ubendig trang til å komme med tilsvar til journalistens sutring og nedsnakking av vår nordligste landsdel. Ho bestemor ville ha sagt: «Han sku’ ha vør’ tesnakka!».

Det vi husker fra alle disse plassene i nord er samhold, stolthet og en utrolig stå-på vilje. Gode oppvekstforhold og herding av kropp og sinn. Stedene hadde kvaliteter som langt overskygget mørketid og snøskavler. Myreng beskriver tromsøværinger som noen som er misunnelige på resten av verden med bakgrunn i lang mørketid. Var det ikke noe annet å skrive om fra Tromsø?

Jeg føler en ubendig trang til å komme med tilsvar til journalistens sutring og nedsnakking av vår nordligste landsdel.

Den gamle biskop Berggrav skrev ei bok om Nord-Norge og kalte den «SPENNINGENS LAND». Om Myreng med sitt innlegg aspirerer til tittelen «Røsten fra nord», burde etter mitt syn landsdelen omdøpes til «Sutringens land». Det kan vi ikke ha hengende på oss.

Den viktigste «eksportartikkel» fra Nord-Norge har i flere generasjoner vært ungdom. Dro vi på grunn av at vi ble stressa av mørketid eller kort badesesong? Slett ikke. Vi måtte dra fordi det manglet arbeid til oss - det manglet gode planer for ei framtid i nord- utdanningstilbudet var svakt eller manglende, og helsetilbudet var så som så, hvis man trengte det. Jeg så ikke en tannlege før jeg var 12 år!

Noen ganger føltes det som om det offisielle Norge ikke strekte seg lenger nord enn Trondheim eller kanskje bare til Dovre. Vi torde omtrent ikke å snakke nordlending i Oslo. Gjorde du det, satt stempelet allerede i panna.

Likevel var vi utrolig stolte av å bo såpass langt nord at vi kunne kalle oss nordlending. Nå skriver vi 2022,og jeg hadde håpet at vi var kommet litt lenger. Det er imidlertid blitt sagt av en kommentator at i Norge er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

LES OGSÅ: Her prøver «Innfløttar’n» å forklare hva han egentlig mente med kommentaren sin sist uke.

At gresset er grønnere på andre sida av gjerdet har vi hørt før. Hvis imidlertid vær eller klima hele tida skal sammenlignes og være tunga på vektskåla, er jeg redd for at hele Norge må kalles «for de spesielt interesserte». Da burde vi alle sammen flyttet til Spania - eller i alle fall til Oslo. Da blir Innherred kun en mellomstasjon.

Innfløttar’ns tirade mot landet i nord falt meg tungt for brystet. Han måtte få et motsvar - på vegne av en fantastisk landsdel med et verneverdig folk som forsøker …å stå han a’…. Landsdelen trenger ikke sutrere. Det som trengs , er å bli framsnakka. Landsdelen hungrer etter å bli gitt de samme mulighetene som resten av landet. Hva kan vi gjøre for å få dette til ?

Per Anker Johansen