Ordfører Anita Ravlo Sand (SP) skriver i en kommentar til Espen Leirset i avisen Innherred at hun ikke er enig i at flertallspartiene i Levanger har en uryddig møtekultur. Jeg har hatt kommunalpolitiske verv siden 2003, og har sittet i kommunestyret under tre forskjellige ordførere fra ulike partier.

Som Sand er inne på, kan også jeg være enig i at det kan være gode argumenter både for og imot å ha lukkede møter i kommunale utvalg. Derimot mener jeg at Sand er på villspor dersom eneste premiss for flere omforente vedtak på tvers av flertall-mindretall, mindre skarpe uttalelser i kommunestyret, mer tillit på tvers av partiene og økt dialog mellom partiene kun knytter seg til at det er ikke er mulig å avholde å avholde lukkede møter.

Enkelt forklart blir medlemmene i kommunestyret fordelt på forskjellige utvalg etter et kommunevalg. Disse utvalgene er formannskapet, driftsutvalget, planutvalget og dels kontrollutvalget. Saksgangen i kommunen foregår slik at disse utvalgene behandler sakene først, dette kalles å lage en innstilling til kommunestyret. Deretter behandler kommunestyret saken en gang til gjennom å fatte et endelig vedtak i saken.

Da jeg begynte med kommunepolitikk i 2003, var det første rådet jeg fikk av de mer erfarne politikere at det var i utvalgene det politiske arbeidet ble gjort, da mulighetene til å påvirke saken ville være mer låst da den kom til behandling i kommunestyret. Det var altså i utvalgene at arbeidet foregikk på tvers av flertall-mindretall, noe som igjen gjorde det mulig å komme med omforente forslag som de fleste partier kunne stille seg bak når det kom til endelig behandling i kommunestyret. For meg som nyvalgt representant den gangen, virket det også som at bevisstheten rundt denne måten å arbeide på var stor, både hos daværende ordfører, varaordfører og utvalgslederne. Dette følte igjen til at jeg som nyvalgt representant følte meg inkludert i utvalgets arbeid, og at de øvrige medlemmene hadde respekt for det bidraget som jeg hadde å gi (og da uavhengig av om de var enige eller ikke).

En slik måte å drive det politiske arbeidet på føler jeg ikke at det har vært mye bevissthet rundt gjennom de siste valgperiodene, noe som igjen bidrar til steilere fronter og mindre dialog mellom partiene enn det trenger å være. Ordføreren viser til behovet for et endret nasjonalt regelverk, men dersom man skal realitetsorientere seg så er dette en lang og tidkrevende prosess. Da gjenstår man med muligheten for å drive politisk arbeid på tvers av partiene gjennom arbeidet i utvalgene.

Jeg tror at mye av løsningen på de problemstillingene som ordføreren tar opp, like godt kan løses gjennom økt bevissthet om og en bedre møtekultur i formannskapet og de to utvalgene; og da gjennom at man legger opp til en kultur hvor alle medlemmene blir lyttet til og tatt på alvor. På kort sikt er det i alle fall et mer løsningsorientert forslag enn et endret nasjonalt regelverk slik ordføreren etterlyser. Det forutsetter imidlertid at det politiske flertallet tørr å prøve et slikt system og er innstilt på at det skal være slik. I tillegg krever det utvalgsledere/nestledere som er godt skolerte møteledere, og som er bevisst på at det å være møteleder innebærer en tilbaketrukket og litt partinøytral rolle.  Dette vil igjen gi muligheten til mye av den dialogen som ordføreren etterlyser. Videre vil det gi muligheter til å komme til enighet på tvers av partiene, noe som igjen gir økt tillit slik ordføreren skriver at hun ønsker mer av. Kort og godt handler det om å spille hverandre gode.