Det forundrer meg ofte hvor dagligdags det er å leve. Hvor lite vi engasjerer oss i det som skjer i egne liv.
At jeg kan legge meg på kvelden og tenke at da var en dag over, men husker jeg noe av det jeg fylte dagen med?
At jeg kan bruke opp til flere timer på en skjerm mens jeg passivt ser på bilder av hvordan andre mennesker bruker dagene sine, hva de tror, mener, spiser og alle solnedgangene de har sett.
At jeg sjekker nyheter flere ganger daglig selv om overskriftene på landets største nyhetstjenester som oftest ikke handler om hva som er virkelig viktig i verden, men om hva de tror du og jeg vil lese.
At jeg sløvt lar livet passere og trøster meg med at jeg er god nok, selv om jeg spiser en hvetebolle for mye, sitter når jeg burde gått en tur ut og ser den siste reality serien når det bare handler om å se andre leve mens jeg selv skrumper inn.
– Jeg vil ikke leve et ulevd liv, skrev forfatter og filosof Dawna Markova og det stakk meg i hjertet første gang jeg leste det.
– Jeg vil ikke leve i frykt, proklamerte hun, men bebo mine dager. Jeg husker jeg tenkte at dette var et budskap for meg og rullet opp ermene mens jeg så meg rundt etter et fjell å bestige, en utfordring å beseire. Også jeg løftet armene i været på en topp mens elementene sloss mot meg, og jeg ropte: Jeg vil kjenne at jeg lever!
«Jeg tør påstå at et av de verste rådene man kan få når man kjenner seg litt skral i sinnet, er at man skal tenke på de som har det verre.»
Det er én ting å stå ute i stormen, kledd i Gore-Tex og støvler, og kjenne at man lever. Det er en ganske annen å kjenne samme livsnerven når hverdagen er en slags uendelig storm. Man blir liksom slitt i alle retninger, som en trampoline mot Gyda. Det er som om man ikke håndterer alle forventingene og til slutt setter man seg altså ned med en mobil eller annen skjerm, spiser boller og sier: Jeg er bra nok. Men alt inni oss protesterer fordi vi kjenner oss verken bra nok, eller at vi lever.
Det snakkes om forventningspresset vi føler i større eller mindre grad, noen så mye at de til slutt ikke orker mer. Så meget skal presses inn i livene våre at støyen i hodet til tider minner om lyder fra Kirkegata i rushtrafikken. Men hvor kommer forventningene fra? Hvem er det som får oss til å tenke at det å kjenne at man lever er ensbetydende med heseblesende aktiviteter, opplevelser, banebryting og suksess? Hvem er det som sier at man skal være så god?
Samfunnet kan vi si. Mediene. De sosiale mediene, ikke minst. Det er tiden vi lever i. Det er politikerne. Infuenserne. Dette er kanskje sant. Men det er jo jeg selv som velger om jeg vil tro på det de sier. Til syvende og sist er det faktisk vi selv som setter disse kravene til oss selv, som gjør oss leie, utbrente, aggressive, deprimerte, syke og slitne.
Jeg mener det er på tide at vi lærer oss å ta kontroll over egne tanker og hvilke impulser vi lar oss kontrollere av. Når var siste gangen jeg observerte livet mitt fra utsiden, undrer jeg?
– Hva er det hun holder på med, hadde jeg nok undret.
– Hvorfor bruke tid og energi på dette når livet er så dyrebart?
– Vet hun egentlig hvilken retning hun skal, og hva hun ønsker å oppnå?
Det er ikke så dumt å bruke årets første uker på å tenke over hvordan vi skal unngå å leve et ulevd liv. Men det ulevde livet tror jeg ikke først og fremst leves gjennom de store opplevelsene man drømte om den gangen. Det ulevde livet får liv når man roer ned jaget, senker farten og begynner å gå sakte. Når man finner seg et mål, langt der framme, men nyter turen mens man går. Da blir det dagligdagse med ett luksus, venting blir styrketrening, og det dårlige været blir en øvelse i å endre fokus. Man kan øve seg på å tygge en appelsin sakte, på å kjenne lukten av skog, eller man kan be øyenlegen om en utskrift av sitt eget øye og prøve å forstå hvilket vakkert mirakel det er at man kan se.
Oddny Gumaer
Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge