«Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

For de mange – ikke de få. Det er det 1. mai alltid har handlet om.

100.000 barn vokser opp i fattigdom

I et av verdens rikeste land vokser nesten 100.000 barn opp i fattigdom. Barn som ikke får delta på de samme aktivitetene som sine klassekamerater. Barn som fratas de samme mulighetene som sine jevnaldrende. Det er en skam.

At ulikhetene i makt og rikdom øker ser vi over hele verden. Den rikeste prosenten i verden eier like mye som de 50 prosent fattigste. 82 prosent av all økonomisk vekst i 2017 gikk til de 1 prosent rikeste. Vi har et økonomisk system som er rigget mot folk flest. Et system som gjør forskjellene mellom folk stadig større. Et system for de få, ikke de mange.

Norge er fortsatt et land med relativt små forskjeller, og det er et godt land å bo i. Men også her ser vi flere urovekkende tegn på at fellesskapene slår sprekker og forskjellene øker.

Vi vet at fattigdom gjentar seg i generasjoner. Det er vårt ansvar å sørge for at dagens fattige barn ikke blir morgendagens fattige voksne. Fattigdom skaper ufrie liv og tunge liv.

Forskjellene øker mellom barn som vokser opp, mellom de som blir eldre, mellom de som ønsker seg bolig og mellom folk både i og utenfor arbeidslivet. Samtidig med at 100.000 barn vokser opp i fattigdom, ser vi at halvparten av formue i landet eies av en rik tidel av landets befolkning. Midt oppi dette står landets finansminister i Stortinget før valget og sier at forskjellene ikke øker. Samtidig med at 100.000 barn vokser opp i fattigdom, blir kronisk syke og uføre fratatt sine rettigheter, samtidig som de på toppen får store skattelettelser.

Hva slags samfunn får vi hvis forskjellene får fortsette å øke? Hver gang meldingene kommer om økende ulikhet, så er det tall og statistikk som kommer. Men det er jo ikke tall og statistikk det handler om.

Det handler om sjuåringen som ikke får delta på̊ SFO fordi den koster for mye. Hun som går hjem når de andre barna går ut for å leke.

Denne utviklingen skal vi snu. Og det skal vi gjøre ved å stå sammen i kampen mot de økende forskjellene. Ved å slåss for de mange – ikke de få.

Folk på flukt

I 2014 ble over 19 millioner mennesker drevet på flukt fra sine hjem som resultat av naturkatastrofer. Flere av dem henger sammen med menneskeskapte klimaendringer og miljøødeleggelser. Det er langt fler enn de som drives på flukt som følge av krig og konflikter. Hjelpeorganisasjonen Care anslår at så mange som 200 millioner mennesker vil drives på flukt rundt 2050 som en følge av klimaendringene.

Fordi vi er et av verdens rikeste land, har vi et ansvar. Fordi vi har tjent mye av vår rikdom på å selge forurensende olje og gass, har vi et ansvar. Vi har et ansvar i å ønske mennesker på flukt velkommen til vårt trygge hjørne av verden. Vi har et ansvar til å dele av vår enorme velstand. Og ikke minst har vi et ansvar for å redusere framtidens flyktningstrømmer gjennom å kutte miljøødeleggelsene vi så sterkt bidrar til.

Vi har ei regjering som totalt overser dette. Som i snart 5 år har kutta i satsingen på miljø, som kutta i satsingen på rein og fornybar energi til verdens fattige. Og som har gjort det den kan for at Norge i framtida skal bidra mest mulig til å koke kloden.

Våre framtidige arbeidsplasser

Jeg har vært aktiv i norsk miljøbevegelse i 30 år. Jeg har sett hvordan miljøødeleggelsene rammer de fattigste, de som ikke har noe ansvar for den alvorlige situasjonen kloden befinner seg i. Miljøkampen har hele tiden vært en solidaritetskamp for meg. Skal vi klare å løse miljøproblemene må vi samtidig sørge for rettferdig fordeling av verdens ressurser. Vi kan ikke kreve at det er de fattige som skal rydde opp etter

Men, miljøkampen handler også om å sikre norske arbeidsfolk en jobb å gå til i morra.

På slutten av 60-tallet kom Rachel Carson med boka, den Tause våren. Vi fikk en sterk debatt om industriforurensning. Da de første miljøkravene kom til norsk industri var protestene store. Det var mange som spådde industridød og tap av arbeidsplasser. Men kravene vokste seg sterke og det var ikke mulig å ignorere dem. Det har norsk industri tjent på. Norsk industri har levert renseutstyr i verdensklasse og lever i dag godt takket være at man tok tak i problemene og rensa utslippene. Hadde ikke det skjedd er jeg ikke sikker på at vi hadde hatt den samme livskraftige kraftkrevende industrien som vi i dag har.

I årene framover skal verden frigjøre seg fra fossil energi. Når klimaavtalen fra Paris skal oppfylles vil verden etterspørre mindre kull, olje og gass. Det må vi forberede oss på. Her i Verdal har man vist at man kan omstille seg til en ny tid. Kompetansen vi har fått her på å bygge understell til oljeplattformer er kompetanse vi trenger i satsingen på fornybar energi.

Det vi har lært gjennom bygging av skip i Norge vil vi trenge når skipene skal elektrifiseres og ha null utslipp.

Våre arbeidsplasser skal være med å løse utfordringene vi står foran. De skal sikre at Norge fint overlever en verden som ikke lenger bruker fossil energi.

Flyktningkrisa

”No one puts their children in a boat unless the water is safer than the land” ble det skrevet på sosiale medier for noen år siden.

Vi så bilder av barn med sine foreldre på flukt, foreldre uten sine barn, og barn uten sine foreldre. Bildene traff oss – midt i magen.

Noen steder ble flyktningene møtt av stengte jernbanestasjoner, låste togdører og politi med batonger. Men flere steder ble de tatt imot med store velkomstskilt og folk som klappet og smilte til dem når de kommer gående med alt sitt jordiske gods. I Norge meldte flyktningmottakene om at de ikke klarte å ta imot flere leker og klær fra alle som vil bidra. Rundt om i Norge arrangerte barn kakelotteri og samlet inn klær til det som kanskje har blitt deres nye nabo.

Og nettopp den varmen folk viste gir meg trua. Trua på at folk vil stå opp for de mange – ikke de få.

Taibeh

I Trondheim sitter ei jente på 18 år, klar til å fullføre videregående skole nå i vår. Hu har sammen sine to brødre og sin mor bodd i Trondheim i over 5 år. Over henne henger trusselen om utkastelse. 11. mars var fristen Taibeh Abbasi og familien fikk for å reise ut av landet. Tilbake til Afghanistan. Men hva er tilbake? Taibeh og hennes yngste bror har aldri vært i Afghanistan, de er født på flukt. Det er Norge som er deres hjemland.

Taibehs skolekamerater og lærere har stilt opp. I fjor høst arrangerte de svære tog til støtte for familien og en human flyktning- og asylpolitikk. Rundt 2000 Trondheims elever tok til gatene. Sånt gir meg trua.

Den varmen gir meg trua på at folk i landet med de små forskjellene ønsker at det skal fortsette sånn.

Kjære alle.

«Vi skulle levd under krigen. Da kunne vi utrettet noe. Vi kunne smuglet jøder over til Sverige eller vi kunne blitt med gutta på skauen.

Eller vi skulle levd på 1700-tallet. Da kunne vi sloss mot slaveri og mot utbytting av koloniene. Eller vi kunne levd på 70-tallet. Blitt hippier og sloss mot pengemakta og Vietnamkrigen.»

Dette skrev Lars Korsnes en venn av meg på Facebook veggen sin for ei stund siden.

Og han oppfordra oss:

Bli sint for at velstand og trygghet er så skjevt fordelt. Bli forbannet over at ressurser misbrukes og framtiden skusles bort i avskyelige overforbruk.

Sinne leder til handling. Gjør noe! Inviter en uteligger eller flyktning hjem på middag. Skriv i avisa. Snakk til et medmenneske på bussen. Dra til en stengt grense der flyktninger stanger i håpløshet mot festningen vi har bygd for å forsvare vår velstand. Dra dit og se, dra og gi litt medmenneskelighet. Du vil få tusen ganger igjen.

Vær glad for at du lever nå! Nå kan du endre historien. Nå kan vi vise medmenneskelighet og nå kan vi dele av vår overflod. Vi kan endre alt ved å bli medmennesker. Sammen har vi endra historien, sammen kan vi endre den igjen.

«Når, hvis ikke nå? Hvem, om ikke oss?»

Barnehagestreiken

I nærheten av oss i dag er medlemmer av Fagforbundet i streik ved den private barnehagen Elvebakken på Røra.

Bakgrunnen for streiken er at Elvebakken Barnehage AS ikke vil inngå tariffavtale med Fagforbundet.

Fagforbundet begrunner kravet til tariffavtale med at barnehageansatte skal ha samme vilkår uavhengig av hvem som eier og drifter barnehagen.

Det er tøft å streke mot en arbeidsgiver som bor og virker i et lite lokalsamfunn, men de om streiker opplever sterk støtte fra forbundet, LO-familien, politiske partier og ikke minst lokalsamfunnet.

De kjenner at de tar en for laget. For alle i Norge som jobber uten tariff.

Etter at streiken startet, har to ansatte ved barnehagen organisert seg. De ser at det er nødvendig for rettferdighet og trygghet.

Inderøy SV kommer til å ta opp saken i kommunestyret. Kommunen gir jo tilskudd til de private barnehagene, og da må kommunen være med å sørge for skikkelige arbeidsforhold for de ansatte og et godt tilbud til barna.

Barnehagene er til for de mange barna våre og skal gi dem og de ansatte en god hverdag. Ikke mest mulig profitt til noen få.

«Vi står ikke på menyen».

«Vi står ikke på menyen.» Det skrev en leder i Fellesforbundet i et innlegg i desember 2017. Han skrev at det er «hverdagslig å oppleve å bli tafset på, seksuelt krenket og invitert opp på hotellrommet» blant kokker, servitører og resepsjonister. Og dette er bare ett av mange opprop om seksuell trakassering vi har sett det siste halve året.

Altfor ofte har kvinner blitt møtt med skyld og skam når de forteller om overgrep og trakassering. Måtte hun gå så utfordrende kledd? Ba hun ikke litt om det da hun tok en øl med han? Hun kan jo ikke regne med noe annet hvis hun tar følge med han hjem?

Denne høsten, vinteren og metoo-kampanjen har bidratt til at det har blitt lettere for kvinner å varsle.

Metoo-kampanjen har bidratt til at det er kvinners historier som settes opp som sannhet. Menn med makt får ikke lenger lov å diktere hva som er greit og ugreit.

Metoo har vist at seksuell trakassering er et samfunnsproblem. Det er ikke bare et problem for dem som blir utsatt for det. Seksuell trakassering gjør livene til alle kvinner mindre frie. Altfor mange kvinner, i svært mange bransjer, må i dag passe på. Tenke gjennom hvordan de oppfører seg, hva de sier til sine mannlige sjefer, hvor lenge de kan bli på festen, hvor hyggelige de bør være med mellomlederen sin, hvordan de egentlig skal gå kledd. Seksuell trakassering rammer alle kvinner. Å kjempe mot seksuell trakassering er å kjempe for likestilling, mot diskriminering og for mer frihet til alle. Det er en kamp for de mange, mot de få.

Derfor vil jeg avslutte denne talen med å hylle de som har stått frem. Alle som har fortalt sine historier, alle som har vært del av et opprop, gått i demonstrasjonstog, alle som har varslet og alle som på noen annen måte har tatt opp og bidratt til å sette seksuell trakassering på dagsorden. Den nye bevegelsen endelig gitt en mulighet til å ta et oppgjør med seksuell trakassering. Og den muligheten skal vi ta sammen!

Vi trenger forandring i Norge.

Det er tid for rettferdighet i stedet for grådighet.

Det er tid for solidaritet i stedet for ulikhet.

Det er tid for å bygge et samfunn for de mange, ikke bare de få på toppen, de med makta og pengene.

Et samfunn som tilhører alle, med små forskjeller i makt og rikdom og respekt for arbeidsfolk.

Et sosialistisk samfunn med folkestyre og rettferdighet.

Det er det 1. mai alltid har handla om. For de mange, ikke de få.

Gratulerer med dagen!»

Lars Haltbrekken