«Kjære kamerater - gratulerer så mye med dagen.

1. Mai er for meg en av de beste dagene i året. Det er den dagen hvor vi feirer våre kamper og kan se tilbake på våre seire. 1. mai er en festdag hvor vi feirer arbeiderbevegelsen og alt den står for, men det er også en kampdag.

Et samfunn der mennesker lever frie og likestilte liv kommer ikke av seg selv. Det skapes gjennom aktiv politikk der folk får muligheten til å være en del av samfunnet, enten det er i arbeidslivet, i boligmarkedet eller gjennom å leve det livet de ønsker.

Retten til et trygt arbeidsliv er en av de mest grunnleggende pilarene i det demokratiske samfunnet vårt. Denne vinteren har vi fått sett det beste og det verste av norsk arbeidsliv. #metoo-kampanjen skylte over Norge og viste ingen nåde. Med god grunn. Selv har jeg vært dypt involvert i #metoo. Gjennom oppropet Møtet Er Hevet, startet av Fatima Almanea, Gina Berre, Oda Amalie Hjertstrøm og meg selv, har jeg fått sett skyggesiden av norsk politikk og organisasjonsliv. Unge kvinner ga en bit av seg selv til oss, og delte sine historier. Det vi satt igjen med var intet mindre enn 188 underskrifter bak historier om maktmisbruk og seksuell trakassering.

Og mine antakelser viste seg å være korrekte: Det er jentene vi mister.

Unge, smarte, ressursterke kvinner forsvinner ut. I organisasjonslivet, i kulturen, i politikken og i arbeidslivet. Vi kaster ungdom ut i et allerede uforutsigbart arbeidsmarked, og gir halvparten av dem en ekstra risikofaktor på grunn av deres kjønn. Jeg har venninner som har sluttet i jobber de ellers har likt på grunn av seksuell trakassering. En av kommentarene en av dem fikk fra sin overordnede var følgende: "Har du tenkt på hvordan dette føles for HAN?"

Det er sjeldent Carl I. Hagen og jeg er enige, men om en ting kan vi enes. Det er et før og et etter #metoo. Vi kan ikke lengre se bort fra at seksuell trakassering og maktmisbruk er et faktum. Vi har et ansvar som samfunn for å sikre et trygt organisasjonsliv, trygge politiske partier, et trygt arbeidsliv og et trygt liv for unge mennesker. Og vi må ta de som varsler på alvor. Det har vært uro i alle deler av samfunnslivet siden #metoo. Musikerne, danserne, skuespillerne og fagforeningene hadde sitt oppgjør. Vi i ungdomspolitikken har hatt vårt. Fortsatt er ståa slik at Mads Ramo i Trondheim går ut i Adressa og sier at det ikke er trygt å være ung jente i Frp i dag. I Senterpartiet foregår det en skandale som omhandler akkurat seksuell trakassering i dette sekund, og fører til at nok en kvinne sykemelder seg på grunn av oppmerksomheten som følger med. Og mens jeg får feire 1. mai med dere her på Levanger i dag står Trond Giske som hovedtaler på Verdal, kun måneder etter han trakk seg som nestleder etter et høyt antall varslersaker.

Ingen er fri før alle er fri. Uttrykket har slått rot i meg de siste ukene, og fått meg til å tenke.

I Nicaragua har protester mot en statlig pensjonsreform som vil gi arbeidsfolk kutt i pensjon og trygd, ført til at minst 24 mennesker er drept den siste uka.

I Gaza har fire uker med demonstrasjoner mot den israelske okkupasjonen ført til over 40 drepte palestinere, og over 4000 sårede. Mange unge vil bli uføre etter å ha blitt skutt av israelske soldater. De har ikke noe velferdsnett som fanger dem opp.

Forskjellene mellom fattig og rik øker, også her i Norge.

Over halvparten av mennesker på flukt er barn.

Minoriteter blir fortsatt trakassert og forfulgt.

Høyreekstremismen er på fremmarsj.

Kanskje er det alt det her som får meg til å tenke at ingen er fri før alle er fri.

Vi er født og oppvokst i verdens rikeste land.

Vi lever i det tryggeste sekundet i historia.

Vi er priviligerte, inni denne oljedryppende velferdsbobla vår.

Og vi er heldige. Men det medfører også ansvar.

Kjære kamerater, 1. mai er som nevnt en kampdag. Og vi skal ta kampen. Om det så er å stå streikevakt med de barnehageansatte på Inderøy, som nå streiker for å få tariffbetaling, eller om det er å vise solidaritet med fagforeninger verden over.

Jeg håper dere er klare for å bli med.

Gratulerer nok en gang så mye med dagen»

Jenny Westrum-Rein