I den siste tiden har det vært omtalt en del saker i Innherred som angår behandlingen av eldre, blant annet der hvor den snart 99 år gamle Jorid Lund ikke får plass på eldrehjem.

Les også Terje Stensholms innlegg «Seigpining, med døden til følge», om hundreåringen som ble kasteball i omsorgstjenesten i Verdal.

For 6 - 7 år siden hadde jeg et innlegg i Verdalingen om behandlingen av de eldre som jeg kalte Bestefaren og sønnesønnen – et eventyr fra virkeligheten. Jeg var så harm da jeg skrev dette at jeg sendte innlegget til flere aviser. Til det er å bemerke at ingen av de riksdekkende avisene eller avisene i de største byene i landet ville ta det inn. Begrunnelsen var at det passet ikke. ¨

Men flere mindre regionaviser, bl. a. i Nord-Norge, i Trøndelag og på Vestlandet, trykket innlegget. Jeg mottok flere dusin kommentarer i form av telefoner, e-poster og brev fra hele landet. Ikke én var negativ.

Nå er jeg like harm. Derfor ber jeg om at innlegget settes inn i Innherred slik det sto for sju år siden.

Her er det: I Grimms eventyrsamling står et lite og uanselig eventyr. Det er uaktet og lite kjent. Det er på mindre enn en side. Det heter «Bestefaren og sønnesønnen».

Kort fortalt handler det om den gamle bestefaren som er blitt til byrde for sønnen og konen. Han skjelver og søler når han spiser mat, og en gang er han så uheldig at han med sine skjelvende hender mister ned bollen som han spiser av, og den blir knust. Han får ikke lenger sitte sammen med de andre når de spiser, og etter at han knuste bollen, må han spise fra en ussel trebolle. Han får ikke samme mat som de andre, og heller ikke får han nok.

En dag ser sønnen og konen at deres fire år gamle sønn driver og spikrer sammen noen bordbiter på gulvet. De spør hva han lager. «Et trau», er svaret, «og det skal mor og far få spise av når jeg blir stor.»

Foreldrene forstår hva de har gjort, og begynner å gråte. Bestefaren får etter det sitte ved samme bord, og de godtar at han som gammel søler litt. De vet at det de har, har de fått etter ham.

Moralen i historien er at de foreldrene innså hva de hadde gjort, og de skammet seg.

I løpet av årene etter krigen ble pensjonssystemet bygget opp. Det var en fanesak for politikerne. De vedtok også at de selv skulle forvalte pensjonsfondet, for private banker og forsikringsselskaper var ikke til å stole på! Folk arbeidet og betalte inn til fondet. Men forvalterne hadde «litt for lange fingrer ned i denne kassen», og omsider ble det sagt (ikke bevist) at fondet ikke var stort nok, selv om de som hadde betalt inn, hadde betalt mer enn nok. Blant annet er det kjent at forvalterne (politikere og Finansdepartementet) har bevilget seg enorme rentefrie og til dels avdragsfrie lån fra dette fondet, til bruk til andre og «nyttigere» formål.

Da måtte det nye ordninger til. Etter som at forvalterne hadde stjålet penger av denne kassen, måtte noe skje. I det politiske språk er det ikke lov å benytte ordet «å stjele». Derfor ble et nytt ord funnet opp, «å samordne». Derved kunne de redusere utbetalingene til alle ektefeller som skulle ha pensjon, altså på nytt stjele fra pensjonistene. Imidlertid ville også dette ramme forvalterne, og det ble derfor vedtatt at forvalternes pensjoner ikke skulle berøres av samordningstiltakene, og heller ikke skulle denne pensjonen komme fra det samme fondet.

Et annet ord er heller ikke tillatt brukt på høyeste plan i politikken. Det er «å lyve». Da bruker man en annen terminologisk omskriving, nemlig «å drive politikk». Om en politiker lover noe, men bryter dette løftet, har vedkommende ikke løyet. Vedkommende har «drevet politisk virksomhet», og slipper å stå til ansvar for det han eller hun har lovet eller sagt. Til nød kan en politiker når han eller hun blir grepet i usannheter, og får offentlighetens lys på seg, si «unnskyld». Da har vedkommende gjort opp for seg. Valgløfter til de eldre, er politisk virksomhet!

Men heller ikke samordningssystemet klarer å dekke opp alt som er «stjålet» fra kassen. Følgelig må det hele strammes ytterligere inn. Pensjonene vil nå hvert år bli underregulert (nok et ord for å slippe å bruke ordet å stjele).

Så viste det seg at minstepensjonene, pensjonene til dem som gjennom et helt liv har gjort sin innsats for samfunnet uten å få betalt for det - blant andre husmødrene fra noen ti-år tilbake, og de som hadde gått i deltidsstillinger -, var for små.

Dette begynte å bli en politisk belastning for forvalterne, som i festtaler og før valg slår seg på brystet og sier at de tar seg av de svakeste i samfunnet. Nå skulle det bli et spleiselag. Men i det laget skulle ikke alle være med. Bare pensjonistene som mottok penger fra dette fondet skulle være med (NB ikke pensjonistene blant forvalterne). De som før hadde betalt inn mer enn andre, skulle nå få betale en gang til. Minstepensjonistene fikk mer, men de andre fikk mindre. Æren gikk til forvalterne. De hadde hjulpet minstepensjonistene opp!! Men regningen gikk til de øvrige pensjonistene.

«Vi har det så godt her i landet! Det har aldri vært så bra!» Hjernevaskingen av trofaste slitere pågår hele tiden. Og hvis man er frisk, er det greit, men dessverre hender det at folk blir syke og trenger pleie og omsorg. Det skjer helst når man blir eldre. Da blir man til en byrde.

Forvalterne trenger ikke å sitte i ventekø for å få behandling, heller ikke etter at de er blitt pensjonister. De tilkjennegir med patos at de ikke frykter å bli gamle i Norge. Mens underreguleringen av pensjonene gradvis fører alle i retning av å bli minstepensjonister, skjer ikke det med forvalternes pensjoner. Det er bare de trofaste sliterne som får den skjebnen.

Skattene på pensjonene økes, mens pensjonene blir mindre. Pensjonsandelen skal nå økes med mer enn 50 prosent (fra 3 prosent til 4,7 prosent). Pensjon til hvem? Til forvalternes pensjoner? Dette er forvalternes rettferdighet! Nå er alle hus i Norge blitt målt opp. Oppmålingen skjedde for å gjøre alt «mer rettferdig».

For å få dette til å virke humoristisk, fikk finansministeren hjelp av vaktmester Narvestad på TV. Resultatet vil imidlertid bli økte skatter, og de som kommer til å merke dette best, er pensjonistene som sitter med nedbetalte hus, og som ikke opptrer i skattelistene med 0 i formue, som et stort antall av forvalterne gjør. De eldre eier selv sine hus, sitt innbo og sine klær, og de må betale formueskatt for det.

Kommentarer i 2017: Det som er beskrevet i innlegget, stemmer meget godt med hva som skjer nå, men jeg utvider begrepet politikere til ikke bare å gjelde rikspolitikere, men også lokalpolitikere. Derfor bør de siste linjene forandres slik:

Han eller hun er blitt voksen og er valgt inn på Stortinget, eller sitter i kommunestyret. På Stortinget drives det med politisk virksomhet og samordning av pensjoner. I kommunestyret prioriteres viktige gjøremål ut fra lønnsomhet. De eldre er ulønnsomme. Dessuten er de sistegangsvelgere. Prioriteringen sier seg selv.

Jeg tillater meg å stille to retoriske spørsmål, og gir selv to retoriske svar:

Kan vi stole på politikerne?

Hvem må betale for hva som skjer?

Svar:

Vi kan stole på at vi ikke kan stole på politikerne.

De som må betale, er sistegangsvelgerne.

Det er valgår i år. Følg med, og lytt når det «drives politisk virksomhet». Til dem som ennå ikke er pensjonister, vil jeg sitere en svenske som sa: «Skratta inte gosse, du kan själv bli gammel.»