Flatbygdene her på Innherred har noe av den beste matjorda i landet. Noen mener at vi kan strekke det enda lenger og snakke om noen av den beste jorda å produsere mat på i vår del av verden. Da er det utfordrende at dette ligger på areal som også er velegnet til andre formål. Utbyggere av bolig, næring, veg og jernbane sikler etter dette arealet. Alle har de planer som de mener vil øke verdien av denne jorda. Ikke minst for dem selv.

Les også:  Reberg vil spare matjorda på Moan (for abonnenter)

Kampen om matjorda ser aldri ut til å ta slutt. Uansett ståsted i vårt nærområde har vi i vår nærhet jord som er utsatt. Mye av det er sentrumsnært. Det er verdifull grunn som vil gi både potensiell kjøper og selger større fortjeneste enn det jorda kaster av seg i en kort horisont. Men ikke nødvendigvis i det lange løp.

I Levanger er saken aktualisert med videre utbygging på Moan, der kommunens planleggere antyder at 50 dekar dyrka mark kan bli tatt for å sikre areal til nye butikker. Varaordføreren, Senterpartiets Alf Magnar Reberg, setter matjorda høyere enn det å bygge nye handelsbygg. Reberg vil helst ha begge deler, og foreslår heller å utvide arealet gjennom å fylle ut Eidsbotn. Han har tatt det standpunktet i forvissing om at han da utfordrer miljøinteressene på annet hold.

Rebergs standpunkt understreker de vanskelige avveininger som lokalpolitikerne må ta i dette spørsmålet. De vil helst gjøre alle til lags. Noen ganger må det tas ett valg. I denne saken er varaordføreren beredt til å si nei til kjøpesenter på dyrka mark om han ikke får fylle ut Eidsbotn. Jeg synes det er et modig valg såpass tidlig i en prosess.

Må tenke annerledes. Også i Verdal har den sentrumsnære matjorda en utsatt posisjon. I sentrumsplanen, som nå er under behandling, går det fram at flere hundre mål dyrka og dyrkbar jord risikerer å bygges ned både til boligformål, industriformål, veggrunn og etablering av «transportbånd». Lokalpolitikerne utfordres på viktige verdivalg.

Jeg tror tida er der nå til å tenke annerledes og ta vare på mest mulig av det vi har igjen. Selv om det kan koste noe mer, om det føles som ubehagelig standpunkt i nuet, må vi først og fremst finne løsninger som tar vare på jorda. Det er det minste vi skylder våre etterkommere.

(Lederkommentar i Innherred 29. november 2016)