En cappuccino med perfekt dandert skum er kanskje på sin plass når man slår seg ned med restaurantsjefen. Like naturlig er det at Albertine byr journalisten på en kopp.

Det er mandag, det vil si nærmest søndag i Italia. Restauranten på togstasjonen er stengt, men likevel banker noen på døra. Albertine må beklage når hun åpner til to karer i arbeidsklær.

Men det var ikke et italiensk måltid som var planen deres. Det er vaktmesteren som skal se på kjøkkenet. Det er siste innspurt på montering av en svær ovn.

–Mange har etterspurt steinovnsbakt pizza. Det er kanskje det som har manglet. Hvem liker ikke pizza liksom, sier hun og setter seg i sofaen som er omringet av oliventre og puter i forskjellige farger.

Ciao bella

Det er også pizza det går mest i når Albertine besøker landet. Med parmaskinke vel å merke. Italia har alltid ligget hjertet til familien Vestvik nært, spesielt en liten landsby i Toscana. Dit har de reist hvert år siden Albertine var sju.

–Det føles ut som mitt andre hjem. Jeg liker alt der, maten, folket, kulturen, naturen, temperaturen, sjøen. Spesielt kulturen. Alle er så imøtekommende.

Hun har mange minner derfra, og husker godt oppmerksomheten fra de italienske guttene.

–De er veldig flørtete, italienere er jo sånn. Da jeg var mindre ropte de ofte ciao bella og amore til meg på gata.

Det er kanskje ikke så rart. Albertine er en bella. Vakker. Blondt hår og blå øyne. Det kan ikke italienerne motstå. Som 15-åring ble det kanskje litt mye for verdalingen.

–Vi skulle reise fra Italia og da hadde rundt 50 gutter samlet seg utenfor leiligheten vår for å si ha det. Det var litt sykt.

Kunstnerdrøm

Albertine er nå 22 år. En voksen 22-åring vel å merke, selv om lekenheten og den litt urolige kroppen viser at hun ikke har slått seg til ro enda.

Det er det ikke mange av de andre i familien hennes som har gjort heller. Kreativitet og rastløshet er en fellesnevner blant dem. Både mamma og pappa er grafiske designere, søsteren Hulda er danser. Ida og Andrea jobber ikke med noe kreativt, men de er likevel kreative sjeler. Det ligger nok litt i blodet, påpeker Albertine. Selv er hun minstemann i flokken.

–Jeg ble litt ekskludert, sier Albertine og flirer med en veldig gjenkjennbar latter.

–Hulda og Andrea var ganske jevngamle og Ida var eldst, så hun hadde jo sine kjærester og holdt på med sitt, sier hun.

Heldigvis var det flere på Albertine sin alder under oppveksten på Fætta. Dessuten tok tegning og piano mye tid. I starten tegnet hun mest prinsesser og hester, etter hvert ble det mennesker, typiske ansikt. Deretter skisser av klær. Målet var å bli kunstner.

Startet blogg

Albertine manglet et sted å få utløp for alle de kreative hobbyene. Det resulterte i en blogg.

–Jeg syntes toppbloggeren Emilie Nereng var så kul, så jeg hadde lyst til å gjøre det samme som hun. Samtidig begynte jeg å få en stor interesse for fashion.

Man kan godt se at hun har fartstid som blogger. Den sorte eyelineren er tegnet opp med presis nøyaktighet, laget av en stødig tegnehånd. Solbrillene er plassert på hodet, det blonde håret har hun samlet i en hestehale. En strikket genser henger løst på overkroppen. Av og til drar hun i den for at den bare skulderen skal komme til syne.

–Det ble en slags dagbok. I starten var det en typisk rosablogg, men etter hvert handlet den mest om fashion, reising og foto.

Et av de mest leste innleggene hadde tittelen «58 kg og altfor tjukk». Det handlet om en bunke antrekksbilder som aldri ble publisert fordi hun ikke følte seg bra nok. Det var sjeldent hun skrev så lange tekster på bloggen, men akkurat dette måtte hun bare få ut.

–Jeg ble så trist og frustrert av å tenke på at noe så ubetydelig som kropp kunne ødelegge dagen min, sier hun.

Innlegget ble plukket opp av flere aviser og folk kom bort til Albertine på gata og takket henne for ærligheten.

–Det var selvfølgelig stas, men det viktigste var at jeg nådde ut til flere mennesker. At folk som slet med det samme kunne lese teksten og vite at de ikke var alene.

Jobbet for Sophie Elise

Med to grafiske designere som foreldre, er det kanskje ikke så rart at Albertine begynte å lage sine egne bloggdesign. Det gikk ikke lang tid før hun fikk solgt et. Til og med toppbloggeren Sophie Elise Isachsen ville bruke verkene.

–Plutselig hadde jeg solgt design til både Linni Meister, Alexandra Joner, Erica Kvam og Jennie Sofie, sier hun.

Dette ga litt penger på konto, i tillegg fikk hun utløp for noe av kreativiteten, men det var ikke helt nok. Dans ble førstevalget på videregående. I motsetning til storesøsterens lidenskap for hip hop, likte Albertine moderne dans og jazz. Det ble derimot ingen karriere ut av det.

–Det er jo det som er det store spørsmålet. Hva skal man bli? Jeg har mye jeg synes er artig å holde på med, men når man skal jobbe med det blir det plutselig noe helt annet, sier hun og drar i genseren igjen.

Det samme skjedde på bloggfronten. Blogging ble jobbing.

–Jeg la ut innlegg bare for å opprett-holde lesertallene. Det var ikke artig lenger.

Sjefsstilling i Verdal

Etter en to måneder lang tur til Gran Canaria ventet jobb for både hun og søsteren i Verdal. Eierne av restauranten Tra Amici, Mari og Pål Benum, syntes det var positivt at jentene var kjent med Italia og kulturen der, og ga begge jobb som servitør. De fikk bli med på turer til Sicilia, hvor eierne har en egen olivengård.

Restauranten ble stengt i et halvt år før Tra Amici åpnet på nytt i november 2016. De fikk kjøkkenstab fra Italia og en annerledes meny. Pasta, rødvin, egenprodusert olivenolje. Det ble også en ny hverdag for Albertine, som fikk spørsmål om å være restaurantsjef.

–Jeg ble ganske satt ut. Jeg hadde jo ingen utdanning eller erfaring som sjef. Men de var vel fornøyd med jobben jeg hadde gjort.

Sjefsjobben på Tra Amici kom som bestilt. Der får Albertine et bredt smil om munnen når kjøkkenstaben snakker italiensk.

Et tredje hjem

22-åringen skulle være med å lede restauranten i riktig retning. Det er utfordrende til tider.

–Det er mye ansvar, men jeg ser på det som en mulighet til å lære.

Hvordan er du som sjef?

–Jeg er veldig dårlig på å være streng. Men jeg passer på at ting blir gjort, tar vare på kundene og er positiv og engasjert.

I restauranten får Albertine en bit av Italia. Et tredje hjem. Spesielt det å høre kjøkkenstaben snakke italiensk gjør henne glad. I tillegg får hun servert italiensk mat hver dag, det er et stort pluss. Men å drive restaurant i Verdal kan være vanskelig, spesielt i startfasen.

–Vi får veldig positive tilbakemeldinger og det er mange av gjestene som kommer tilbake. Det er et godt tegn. Jeg tenker at vi bare må være litt tålmodig, og nå har jeg skikkelig tro på at det skal gå bra.

Utfartstrang

Det var ikke restaurantsjef i Verdal Albertine hadde sett for seg å bli. Langt ifra faktisk. Men så er denne jobben bare et stadie i livet, hva neste blir er usikkert. Flytte til Italia kanskje?

–Jeg skal studere etter hvert, men jeg vet ikke helt hva. Det må være noe kreativt, kanskje grafisk design eller fotografi. Fashion og design kanskje. Det hadde vært kult å ha mitt eget klesmerke.

Er du ubesluttsom?

–Ja, veldig. Jeg vil mye på en gang. Det er ganske håpløst.

Reising, blogging, flere jobbtilbud, mange drømmer. Albertine føler seg priviligert. Samtidig skulle hun ønske hun ble født for 50 år siden, slik at hun slapp å være ungdom da teknologi og sosiale medier utviklet seg i full fart.

–Samtidig hadde jeg ikke oppnådd noe av det jeg har gjort i dag uten disse tingene. Så jeg kan vel ikke si noe annet enn at min generasjon i grunn er utrolig heldige. Vi har uendelig med muligheter og kan gjøre akkurat hva vi vil. Det er jo helt fantastisk.

Les flere av våre portrett: