Dermed seilte vi nedover elva – uten styring. Farten økte. Et stykke lenger ned støtte vi på en undervannsstein slik at flåttå'n var på nippet til å kantre. Jeg fikk streng beskjed om å legge meg flatt ned og klamre meg fast det beste jeg kunne.

Lenge sto den nesten på kant før den sakte rettet seg opp igjen og fortsatte sin hasardiøse ferd nedover elva. Omsider drev strømmen oss mot en sandbanke der elva delte seg i to. Mamma hoppet resolutt uti i den side finkåpa si. Det iskalde vannet nådde henne til midjen. Helt skrekkslagen reiste jeg meg opp og var på nippet til å hoppe uti – jeg også. Jeg var livredd for å miste mamma. Atter en gang fikk jeg streng formaning om å bli der jeg var. Hun tok et solid tak i kjettingen som var boltret fast i flåttå'n og dro farkosten inn på grunnere vann. Med felles anstrengelser fikk vi skjøvet flåttå'n et stykke inn på sandørene. Vi hadde strandet på en sandør midt ute i elva.

Så gjensto det å vasse i land – mamma i fotsid svart ullkåpe og jeg i beksømstøvler og vadmelsbukse. Hun holdt et fast grep i min hånd. Det kunne nok trenges – det kalde vannet nådde meg opp til halsen ...

Lenge leve Kongen!

Men denne hustrige opplevelsen glemte jeg nokså fort. Lysten til å sitte på flåttå'n hadde overhodet ikke blitt begrenset etter denne våte seilasen. Så hver gang en av mine onkler skulle hente eller frakte noen over, sprang jeg ned til elvebredden for å sitte på. Dette var virkelig moro.

Men det medførte også visse forpliktelser fra min side for å få lov til å være med. I den forbindelse ble det holdt en høytidelig rådslagning på kjøkkenet. Betingelsene for å få lov til å være med ble omsider besluttet på høyeste hold. Min onkel Ola var overdommer her. Ordren lød: Etter endt tur, skulle jeg stige høytidelig i land, rette meg opp i stram giv akt, slå hælene sammen med et smell. Så skulle jeg ta onkel Ola i hånda og si høyt og tydelig : – God dag, Hans Majestet! Lenge leve kongen !

I nærkontakt med SS-vaktpoliti

Det ble til at jeg fikk bo hos bestefar en tid fremover da jeg fant meg godt til rette der. I og med at vi bodde så nær mellomriksveien var det vanskelig å unngå å komme i kontakt med den Tyske vaktstyrken i Vaterholm leir som patruljerte frem og tilbake etter veien for å holde ro og orden. Noen av soldatene oppsøkte også nærliggende gårdsbruk for å bytte til seg visse matvarer det var mangel på, spesielt egg, smør og flesk. Fettmangelen var gjennomgående stor gjennom hele krigen, både hos soldater og ikke minst blant sivilbefolkningen.

Da vaktmannskapet i leiren av og til trengte adspredelse ble det til at de oppsøkte de nærmeste gårdene nedover bygda. Også bestefar's gård ble ofte besøkt av krigstrette, unge soldater som delvis var tvangsutskrevet mot sin vilje. Ofte kalte de bestemor for mamma. Jeg husker at bestemor fortalte oss om en ung soldat som hadde lagt hodet mot hennes skulder, mens han mellom gråtriene nærmest hvisket: Mutter, meine mutter, Ich habe Angst- mamma, min mamma, jeg er redd ...

Av og til så vi også SS- politipatruljer som kjørte forbi i åpne biler, mens de i stram givakt gjorde nazihilsen til oss. Det hendte også at de i taktfast orden marsjerte forbi med jernbeslåtte støvler mens de sang Tyske militærmarsjer, og ropte Heil Hitler! Dette var den harde kjerne, SS – eliten, som var fryktet både av den vanlige wehrmacht soldat, så vel som av de fleste sivile.

Noen ganger skjøt SS-offiserene i lufta med sine Schmeissere så det ga gjenlyd i Krikaberget. Delvis for å skape frykt og lydighet, men samtidig var det også et varsel om at "skutt blir den"..som motarbeider eller saboterer den Tyske vernemakt!

Etter hvert som jeg blir litt eldre, er jeg i stand til å snappe opp noe av det de voksne diskuterer. Jeg får med meg at SS-soldatene har stående ordre om å hode streng kustus og bryte ned all motstand blant sivilbefolkningen, ellers kunne de risikere å bli sendt til Østfronten, noe som kunne bety den visse død..

Hittil hadde krigen utviklet seg i tyskernes favør. Over alt sto det svære plakater som sa at " Tyskland seirer på alle fronter" ... Men det endelige nederlaget ved Stalingrad 2.feb.1943, ble et uomtvistelig vendepunkt. Behovet for å sende nye soldater til Østfronten øker betydelig etter hvert som den "uovervinnelig" Tyske vernemakt må vike på alle fronter. De mange seierrike tilbaketrekninger økte faretruende etter hvert. Frykten for å bli sendt til Østfronten overskygger alt. Soldatene i leiren vet at det kan bety en brå slutt på livet ...

Høyt opp på fjellveggen kan en skimte skyteskårene på festning Nord.

Til Østfronten

–En mørk, regntung natt er det noen som rister hardt i inngangsdøra på gården til min bestefar. Min onkel bråvåkner og styrter til for å åpne døra. Utenfor står det en gjennomvåt og forkommen tysk soldat som skjelver av kulde og utmattelse etter å ha vasset over det strie elvevadet i Inna. På gebrokkent norsk forsøker han å stotre fram at han er beordret til Østfronten, og at han tilhører vaktstyrken ved Vaterholmen. Etter å ha kommet inn i varmen og overvunnet de verste skjelvetoktene, ber han om et glass "wasser". I løpet av krigsårene hadde mange lært seg noen gloser tysk, så min onkel var snar til å gi han et glass vann. Med skjelvende hender forsøker han å føre glasset opp til munnen- – men det meste skvulper over ... Kroppen rister som i feberrier. Med bivrende munn og halvlukte øyne mumler han noe usammenhengende, samtidig som han peker på sitt hode og hvisker: "schiessen. schiessen" ... Av distinksjonene på uniformen og det nifse emblemet over lueskjermen er det lett å se at dette er en høyere officer, som i bunnløs fortvilelse søker trøst og forståelse da det virkelig røyner på.

Med gråtkvalt stemme forsøker han å forklare at han er beordret til Østfronten. Halvt i ørske hvisker han fram nesten uhørlig: Nicht der Ostfront. Nicht der Ostfront ... En tid senere går det rykter om at han har hengt seg ...

Mandolinspillende soldat

Krigsåret 1944 var jeg blitt 6 år gammel. Noe av det morsomste jeg visste var å leke nede ved elva med noen plankebiter som var spisset i den ene enden. På disse plankebitene ble det påspikret noen mindre klosser som overbygg. På disse overbyggene ble det montert noen klosser som skulle forestille kanoner. Kanonløpene ble laget av tynne seljestammer som jeg kuttet opp i passende lengder og surret fast til klossene. Jeg laget en hel armada av disse krigsskipene, i forskjellige varianter og størrelser. Alle skipene struttet av kanoner og så veldig fryktinngytende ut.

–En dag mens jeg leker med mine hjemmelagede krigsskip nede ved elvebredden, blir jeg oppmerksom på en uniformert person på den andre siden av elva. Han er kledd i en flott grågrønn uniform med høye svarte lærstøvler. En rekke fargerike utmerkelser blinker på brystet. Overfor den blanke lueskjermen glitrer det i et spesielt uhyggelig emblem i sølv ...

På gebrokkent norsk forsøker han å forklare meg at han ønsker at noen kan stake han over elva, samtidig som han peker opp mot husa. Jeg springer heseblesende opp til bestefar og forteller at en mann i en spesiell fin uniform venter nede ved elvebredden. Bestefar får et bestemt drag over munnen, mens han bare mumler et eller annet til min forespørsel om skyss.

Han går deretter rolig ned til elva og staker tyskeren over på sin hjemmelagde flåttå. Med maskinpistolen hengende løst over den ene skuldra og med et par håndgranater dinglende i beltespennen, samt en skaftgranat i den høyre støvelen, stiger han i land. Smilende rusker han meg litt i håret, og sier noe som jeg ikke forstår. Som gjenytelse for at han får skyss over elva, mottar bestefar et flott sjakkspill i gave. Skøyende tar han meg i hånden, samtidig som han prøver på å få meg til å gå i takt med han oppover mot husa. Det ble til at han kom tilbake flere ganger, angivelig for å spille sjakk.

Et spesielt særtrekk ved denne soldaten var hans virtuose måte å behandle mandolinen på. Den hang som regel i et futteral bak på ryggen. Noen ganger ble han veldig stille og fikk et bedrøvet drag over ansiktet. Da tok han alltid fram mandolinen for å spille for meg, mens han med lav stemme sang noen melodiøse tyske sanger. Disse vakre melankolske sangene skapte en særegen harmoni og ro, slik at han tilsynelatende glemte hverdagens vonde krigshandlinger for en stakket stund ...

Soppsanking

Da vi etter hvert blir bedre kjent med hverandre tar han med meg ut i skogen for å sanke sopp. Han gjør sitt beste for å belære meg om de forskjellige soppartene som vi kommer over på vår vandring gjennom Krikamoen. Etter hvert som han kommer over de forskjellige sopptypene peker han og sier: "Gut ... nicht gut".

Artikkelforfatterens besteforeldre Mette og Odin Vikvang.

Da vi kommer tilbake etter en opplevelsesrik sopptur, låner han steikepanna av bestemor for å tilberede soppen. Jeg husker ikke helt hvordan den smakte, men jeg tror ikke jeg likte smaken noe særlig godt.

Ellers likte han veldig godt å spille sjakk. Sjakkbrettet sto alltid parat på det hjemmelagde kjøkkenbordet, klar for en match.

Øvelse i maskinpistolskyting

Etter hvert som dagene gikk fikk jeg et spesielt forhold til denne tyske offiseren, da jeg etter hvert forsto at han var veldig glad i unger. Kanskje hadde han noen som ventet på han hjemme i Tyskland, hvem vet? I hvert fall tok han seg godt av meg på alle måter. Hver gang vi var på soppsanking kastet han av seg den barske soldatminen og ble til et vanlig menneske som både kunne skøye og le, selv om jeg ikke forsto særlig mye av det han sa.

... Men så en dag mens han i stillhet fordyper seg i et parti sjakk sammen med en av mine onkler, skvetter han til, samtidig som han plutselig avbryter spillet. Han roper ut noen uforståelig ord og slenger sjakkbrettet med stor kraft i veggen, river til seg maskinpistolen og kommer gående mot meg med raske, militære skritt.

Han gestikulerer vilt med armene, snakker høyt på sitt eget språk samtidig som han banker hardt med knyttneven på sin Schmeisser M.P. 40. Midt under sjakkspillet hadde han tydeligvis kommet på en glimrende idé – han vil lære meg å skyte med maskinpistol !

Sehr gut, kleine Knabe! Heil Hitler!

Han retter seg opp i stram giv akt, slår hælene sammen med et smell og roper Heil Hitler! Med ekstatisk iver river han Schmeisser'en ned fra skuldra og brøler kom mit mir. mens han smekker på plass et fulladet magasin med 32 skudd. Et høyt klikk høres idet han presser magasinet på plass med et hurtig trykk. Med stolthet i blikket retter han dette dødbringende våpenet opp over hodet og fyrer av noen skudd i lufta. Da kruttrøyken har lagt seg, kikker han ned på meg og smiler. Resolutt tar han meg i hånda og leier meg bort til et egnet sted å skyte fra.Vi tar oppstilling i utkanten av gårdsplassen med utsikt nedover mot elva.

Nesten i ekstatisk opphisselse peker han ned mot elva og roper ut med høy kommandorøst: "Wasser., wasser."- samtidig som han tar ladegrep på pistolen. Med en besluttsom mine rekker han meg maskinpistolen, og viser meg hvordan jeg skal oppheve sikringen. Jeg forstår at det er meningen at jeg skal skyte med i elva. Så følger det en nøye instruksjon i å innta den korrekte skytestilling.

Han demonstrerer dette ved å bøye seg litt forover, for så å sette den høyre foten foran den venstre, og føre vekttyngda over på denne. Poenget er å holde overkroppen lett foroverbøyd slik at jeg har motvekt til å møte rekyltrykket.

Med en smule engstelse og frykt hever jeg dette dødbringende våpenet opp i skytestilling, opphever sikringen, og trykker inn avtrekkeren – og holder den der ...

Skuddene raser ut i et ufattelig tempo, mens jeg blir presset kraftig bakover av trykket fra kolben. Jeg kan se nedslagene pepre elveløpet utover så spruten står himla høyt. På noen sekunder er hele magasinet skutt ut.

Mens jeg gjør mitt beste for å gjenvinne balansen, er han snar til å smekke et nytt 32 skudds magasin på plass – mens han peker med en dirrende finger mot elva og gjentar med høy og myndig stemme: " pang. pang. pang. wasser, wasser ! ".

Maskinpistolen rister i hendene mine mens løpet stadig peker mer og mer oppover, så de fleste skuddene går høyt over elveløpet ...

Jeg skyter ut magasinet i en eneste lang salve. Det ryker fra det glovarme løpet mens kruttrøyken river i nesen.

Min tyske læremester i pistolskyting hopper opp og ned i ekstatisk henrykkelse, rusker meg i håret mens han skriker ut med patos i stemmen: "Sehr gut, kleine Knabe ... Heil Hitler !

Kulehull gjennom fjøsdøra

Dagen etter at denne hasardiøse skyteøvelsen var over, ble det oppdaget at store deler av fjøsdøra på nabogården var oppfliset av mange kulehull. Etter at den oppskaka eieren hadde tatt disse hullene i nærmere øyesyn, viste det seg at skuddene som ble avfyrt hadde gått tvers gjennom fjøset og ut på den andre siden ... Gårdens eier reagerte naturligvis sterkt på denne livsfarlige skytingen, da det kunne ha gått liv ... I ettertid ble det meg fortalt at i stedet for erstatning for tort og svie, skulle han ha fått en overhøvling uten like med tungemål om at han skulle skytes for oppvigleri! Så alle protester var totalt nytteløs. Det var ingen tvil. Den utøvende loven lå i hendene hos den Tyske Vernemakt.

Heldigvis ble ingen mennesker eller dyr såret, eller i verste fall drept i forbindelse med denne høyst livsfarlige skyteopplæringen.

Les tredje og siste del i neste lørdagsutgave av Innherred.

Einar Bjørsmo

Verdal