Kaotiske tilstander råder over store deler av landet. Krigen rykker stadig nærmere og truer etter hvert våre nærområder. Slaget om Verdalsøra er nettopp over med blodige tap på begge sider. Hitlers krigsmaskin ruller ubønnhørlig videre nordover, og etter hvert opp gjennom sidedalene. Fienden går seirende frem på alle fronter.

Beredskapsnivået er svekket til det uansvarlige gjennom mange års nedbygging av forsvaret. Et katastrofalt feilgrep som melder seg med full tyngde nå.

Blant bygdefolket verserer det forvirrende og til dels motstridende meldinger om at tyskerne har til hensikt å erobre festningsverkene i Inndalen, som ligger øst for Vaterholm leir.

Vi som den gang bodde nær De Verdalske Befestninger – var livredde for å bli viklet inn i uforutsigbare krigsoperasjoner, eller bli utsatt for et overraskende bombeangrep. Ryktene som gikk utover bygda ville ha det til at det var kun et tidsspørsmål før tyske tropper kom marsjerende opp gjennom dalen. Et viktig strategisk mål for fienden var å erobre festningsverkene for dermed å forhindre eventuell illegal gjennomgangstrafikk til vårt nøytrale naboland Sverige.

Dødspatruljen

Krigsvåren 1940 bodde mine foreldre samt min nyfødte søster og jeg på Rotmoen, en gård øverst oppe i Inndalen, der vi losjerte på et lite loftsrom i andre etasje. Dette gårdsbruket ligger like ved Jämtlandsveien som går gjennom Inndalen. Bruket er for øvrig den øverste drivbare gården før en kommer til Vaterholm leir, som ligger et stykke lenger oppe i dalen.

Denne skjebnevåren var jeg bare litt over 2 år. Likevel kan jeg glimtvis erindre et par opprivende hendelser som satte sitt preg i et ungt barnesinn.

Den ene var den grufulle dagen da pappa måtte forlate oss fordi han hadde fått mobiliseringsordre om å møte frem på Rinnleiret. Fremdeles har jeg et vagt glimt fra da jeg strigråtende tok et fast grep i frakken til pappa og tviholdt på den helt til vi kom til «Rotmosvingen», et par hundre meter vest for garden. Da fikk jeg ikke lov til å være med lenger. Min lille verden raste totalt sammen da jeg i bunnløs fortvilelse måtte stå og se på at pappa gikk fra meg...

Den andre hendelsen som skaket opp mitt sarte sinn var den nervøse stemningen som oppsto da en tysk politipatrulje tvangsokkuperte hele kjøkkenet da de kom marsjerende oppover dalen for å avdekke om det var tegn til organisert motstand. Ble de skutt på, kunne det få skjebnesvanger følger for oss som budde oppover dalen.

Det ble meg fortalt at jeg var blitt skikkelig skremt da det ble avfyrt noen skudd i lufta av en politioffiser tett ved der jeg sto. Her skulle makt og myndighet respekteres! I tillegg har nok også mors skremte ansiktsuttrykk smittet over på meg. Jeg hadde så gjemt meg bak mamma og pekt på den denne offiseren som skjøt og sagt : «kåbe, fale, fale»...

I min enfoldige barndomsverden blandet jeg nok sammen offiserens fotside militærfrakk med mammas side vinterkåpe, og at jeg oppfattet han som farlig...

I tillegg til mine egne vage minner fra disse opprivende dagene, støtter jeg meg hovedsakelig til supplerende opplysninger fra mine foreldre, samt bruddstykker fra besteforeldre, og andre slektninger. Videre har samtaler etter krigen med Ingolf og Signe Rotmo, vært til uvurderlig hjelp. I særdeleshet bør Ingolf gode hukommelse og hans fantastiske evne til å fortelle trekkes frem her.

Uhyggen griper om seg

Til tross for min unge alder, kunne jeg på en måte fornemme den dystre og nervøse stemningen som etter hvert grep om seg. En uforklarlig forandring har oppstått blant de voksne. Ingen smiler lenger. Alle ser så alvorlige ut. Den daglige rytme er brutt. Den fredelige roen vi var omgitt av før er liksom ikke den samme lenger. Hverdagen er ikke som før. Et eller annet er i ferd med å skje – noe jeg bare kan ane, men ikke forstå... Så en dag sist i april skjer det noe dramatisk som skaker opp folket på denne fredelige gården.

Oppsynsmannen i Festning Nord

En grytidlig morgen er det noen som dundrer hardt og vedvarende på ytterdøra på Rotmoen. Ingolf, eieren på gården, kler på seg i all hast og springer mot utgangen. Utenfor står det en mann med en stor schæferhund. Mannen er grå i ansikt av tretthet. Sjanglende av utmattelse nærmer han seg inngangsdøra. Fråden står rundt kjeften på den skjelvende hunden, samtidig som det pipler blod fra en stor flenge i siden på den. Møysommelig binder han schæferen fast til trappeoppgangen. Med ustø skritt går han opp trappa og inn i gangen. Mannen er våt til midjen og totalt utslitt. Han må støttes inn til kjøkkenet, der han segner ned på en stol ved kjøkkenbordet. Av ren utmattelse faller hodet ned på bordplata. Slik blir han sittende – lenge...

Da mannen etter hvert kommer til sans og samling igjen, kan han fortelle at hans navn er Bøe, og at han er oppsynsmann for festningene. Med opprivende stemme forteller han videre at han nettopp har evakuert fra festning Nord gjennom en nødutgang på baksiden av festningskomplekset. Det var den vaktsomme schæferen som hadde knurret og dermed varslet om at noe uvanlig var under oppseiling.

Det som hadde skjedd i forkant var, at i løpet av de sene nattetimer hadde fienden fraktet en patrulje nesten opp til Karl Johans Klev, som ligger et stykke nedenfor festningsverkene. Derfra hadde soldatene marsjert i stillhet den korte strekningen som var igjen til festningen. Patruljen var allerede på vei oppover den bratte stien mot den solide festningsporten da tilsynsmannen tilfeldigvis fikk øye på dem. Han hadde øyeblikkelig bråvendt og rømt ut bakveien uten å få med seg verken mat eller klesombytte. Idet han kom ut på baksiden hørtes ekkoet av dumpe skuddsalver. Da schæferen var dressert til å forsvare sin herre, hadde den etter all sannsynlighet bykset ut og knurret mot inntrengerne. Soldatene hadde da skutt mot hunden. Minst ett av skuddene hadde truffet og forårsaket en stor flenge i siden, men heldigvis uten at den ble dødelig såret. Schæferen ble så omsider gjenforenet med sin eier et stykke inne på Festningsberga.

Etter å ha gjennomført et blodslit av en marsj over de ulendte Rotmoberga i dyp og råtten snø, har Bøe og hans trofaste vakthund omsider tatt seg ned gjennom en kronglete sidedal som ledet ned til Rotmoen.

Etter at oppsynsmannen har kommet seg noenlunde til hektene igjen, og fått i seg noe mat og et par kruttsterke kaffekopper, benker karene seg ved kjøkkenvinduet. I samråd med et par andre personer som også har søkt tilflukt i huset, diskuteres mulige fluktruter for å komme seg videre nedover dalen. Veien er det for risikabelt å følge. De må finnes andre løsninger. Vaktsomme øyne holder hele tiden nøye oppsikt med veien som går tett forbi husa. Tyske soldater kan dukke opp når som helst.

Imens står hunden trofast og vokter inngangspartiet, slik at de som er innenfor ikke trenger å være redd for å bli utsatt for ubehagelige overraskelser den veien.

Angrepet av schæferhund

Det som da skjer sitter fremdeles som spikret fast i hukommelsen til denne dag. Mens diskusjonen pågår med dempede stemmer i første etasje, klatrer jeg møysommelig opp på vinduskarmen oppe på loftsgangen for å se på dette store dyret nede ved trappa. En lang stund sitter jeg som forhekset og bare stirrer. Jeg har aldri sett en så stor hund før. Etter å ha studert dette fryktinngytende dyret en stund, tar jeg mot til meg og stavrer meg ned trappa. Jeg er veldig opptatt av å se den på nært hold. Det mest problematiske er å åpne ytterdøra – håndtaket er plassert så høyt oppe – men det går da omsider. Endelig står jeg ute på trappa og kan ta denne ulvelignende hunden nærmere i øyesyn. Den ser veldig stor ut. Kanskje den er farlig også? Jeg står stille en lang stund og betrakter den på ærbødig avstand. Tør jeg gå litt nærmere kanskje? Etter hvert blir jeg litt modigere og nærmer meg forsiktig - skritt for skritt. Hunden stivner til. Med senket hode og strittende nakkehår følger den hver minste bevegelse med vaktsomme øyne. Det dirrer i muskler som strammes. Ørene ligger flatt bakover mens den står anspent og stirrer på meg med svarte øyne. I min barnslige verden har jeg nok ingen peiling på hva disse signalene betyr.

Forsiktig strekker jeg ut armen for å klappe den – da skjer det! Med et snerrende byks reiser schæferen seg på to og kaster seg mot meg med hele sin tyngde mens fråden står om kjeften på den. Hundens hvite tanngard er plutselig oppe i ansiktet mitt, men tverrstopper – centimeter fra strupen ... Jeg stivner til av skrekk. Alt skjer så fort at jeg ikke rekker å bli redd – før etterpå. Heldigvis er schæferen bundet med stam kjetting. Det var nok den solide kjettingen som var festet i trappa som reddet meg. De lange, spisse ulvetennene nådde ikke sitt mål – men derimot ble tåspissen på den ene gummistøvla bitt tvers av ...

Takket være at støvlene var kjøpt 2–3 nummer for store, berget foten...

Omflakkende tilværelse

Noen dager etter denne opprivende opplevelsen, en av de første dagene i Mai, besluttet også mine foreldre å evakuere da det ble for utrygt å bo så nær festningene. På evakueringsdagen kom min bestefar – eieren av gårdsbruket Vikvang (Krika i dagligtale), som ligger litt lenger ned i dalen – kjørende med hest og slede etter elveisen som fremdeles lå tykk. Våren var sein dette året. Det var en stor fordel å benytte isen som ferdselsvei – så lenge den varte – i stedet for veien, som delvis manglet fundamentering, og som på enkelte partier var nesten bunnløs.

Evakueringen gikk greit. Vi ble godt mottatt hos bestefar og hans familie, hvor vi foreløpig ble innlosjert. Men familiene var til dels store den gang, mens det derimot var mindre med husrom. Så de første krigsårene ble vi nødt til føre en nokså omflakkende tilværelse, og ta til takke med å bli innlosjert der det tilfeldigvis var et ledig loftsrom. Fra våren 1944 og til krigens slutt fikk vi et mer permanent losji hos Olaug og Åsmund Kvernmo som også bodde i Inndalen.

Da vi hele tiden losjerte i nærheten av våre slektninger, ble det til at jeg besøkte bestemor og bestefar på Krika så ofte som mulig – såfremt at noen hadde anledning til å være med meg dit. Til tross for at gården bare ligger 100 meter fra Jämtlandssvegen, var den likevel bruløs på den tid. Elva Inna som renner mellom husa og veien utgjorde en naturlig barriere.

«Flåttå» som fremkomstmiddel

Men av mangel på bru over elva brukte folket på Krika en flåttå – en primitiv farkost som var bundet sammen av grove tømmerstokker – til å frakte både folk, dyr, og varer over til den andre siden. Det var veldig spennende å få lov til å ligge fremme på spissen av flåttå'n og se ned i elvevannet. Noen ganger kunne jeg få øye på små fisker som pilte av sted for å gjemme seg. Av og til når elva gikk riktig stor med skumhvite topper, slik at bølgene slo over stokkene, kunne jeg bli søkkvåt til skinnet, men det gjorde ingen ting. En gang mistet jeg balansen og stupte på hodet ned i den iskalde elva. Men onkel Petter var snarrådig nok til å rekke meg stakestanga. Jeg klamret meg fast av alle krefter til stanga, slik at han kunne dra meg opp på den gyngende farkosten igjen. Jeg ble liggende og spy litt vann etterpå, men ellers gikk alt bra. Det å få lov til å sitte på denne tømmerflåttå'n var det morsomste jeg visste, særlig når bølgene slo over den.

Einar Bjørsmo

Verdal