Det er sent på kvelden når Brian og familien kommer inn på hotellrommet i Oslo etter en større forestilling. Da begynner Brian å gråte og gjemmer seg i armene på mamma og pappa. Den entusiastiske ungen som til stadighet må vise frem showmannen i seg, og utstråle et enormt engasjement for flere tusen publikummere, bryter sammen. Denne dagen har han holdt maska lenge, men innenfor fire vegger med familien rundt seg, rakner den. Han er syv år gammel og utbrent.
Viktig med medalje
Brian (som uttales på norsk) har tatt på seg nypussede lakksko for anledningen, og smoking selvfølgelig, når Innherred kommer inn i det nye «Disney-huset» til faren Jo Boje og kona Madeleine. De knallblå øynene og det gyllenblonde håret får mange til å dåne. Guttungen de fleste husker fra tv-skjermen har blitt eldre, det høres på stemmen.
–Jeg har vært hes hele livet, for jeg har to knuter på stemmebåndet, men jeg begynner vel å komme i stemmeskifte også, sier han.
Han er fortsatt liten av vekst der han står mellom de herskapelige trappene. I andreetasjen skal det snart gjøres klart et eget rom for det som har blitt både Brian og pappaens jobb og hobby.
Brian har bare vage minner fra sine første barndomsår, som de fleste av oss. Men han kan huske et spørsmål fra barnehagelæreren sin. Vil du trylle i teateret om Pippi Langstrømpe? Da svarte han klart og tydelig nei.
–Jeg kunne det jo ikke. Jeg hadde ikke sett pappa trylle før engang.
De fleste vet at Brian har gått i sin fars trylle-fotspor, men et fellestrekk blant alle i familien hans, som nå består av ti personer i nærmeste omkrets, er driven etter å konkurrere. I barndomshjemmet på Garpa, hvor han vokste opp med faren og mora Berit, var veggene prydet med en enorm samling pokaler. Trofeer den lille karen gjerne kunne tenke seg selv. Så da spørsmålet om å trylle ble stilt på ny, sa han greit, men bare hvis jeg får en sånn en!
Perfeksjonist
Flere timer i uken øvde far og sønn på triks i stua. Hvordan å få mynter til å «forsvinne ut i løse lufta» og hvordan man skjuler tryllekunstnerens hemmeligheter for publikum. Etter noen uker hadde femåringen lært seg et helt show som han begeistret store og små med i barnehagen. Det var kanskje uvanlig godt gjennomført av et så lite barn, men så skal det påpekes at Brian allerede da var perfeksjonist ut til fingerspissene.
–Det må være helt riktig, jeg klarer ikke å gjøre noe halvveis. Perfeksjonistgreia har jeg fra både mamma og pappa.
Dette gjenspeiler seg også i skolearbeidet.
–Før jeg kan gå videre på neste oppgave, så spør jeg alltid foreldrene mine om svaret er riktig, sier Brian og ramser opp hvilke fag han har fått seksere i på skolen.
Brian fikk mye glede av å være tryllekunstner i barnehagen. Han tråkket dypere i sin fars fotspor da han ble med på Norske talenter. Et år av den da seks år gamle guttens liv gikk med til audition, øving, innspillinger og intervjuer med presse fra hele landet. Det måtte være høy standard på showet, det kunne ikke være noe «samfunnshustrylling», som faren hans kaller det.
Lights, camera, action. Å være i rampelyset ble en stor del av hverdagen. Både dommerne og tv-seere ble bergtatt av den lysluggede gutten som sagde teddybjørnen sin i to foran 1000 personer i Olavshallen. Mia Gundersen kalte han «Norges mest sjarmerende lille mann», og Brian gikk videre til neste sending gang på gang. Boje geleidet sønnen backstage, mens mamma Berit satt under ei trapp ved scenen.
–Hun klarer ikke å se på når jeg opptrer, for hun blir så nervøs. Det er fordi mamma kjenner rutinen i showet, og hun vet akkurat hvor og når det kan gå galt.
Gutten fra Verdal som få før hadde hørt noe om, ble mildt sagt kjendis over natta. Spesielt etter at han kom til semifinalen. Brian minnes en hendelse etter sending, hvor familien i ro og mak skulle spise middag på Egon.
Denne stunden blir brått avbrutt når en gjeng med folk kommer løpende bort til bordet deres og spør om seksåringens autograf.
–Det verste var når gamle damer kom bort til meg og kløp meg sånn i kinnet, sier Brian mens han demonstrerer denne såkalte «dullingen».
Slike episoder skulle det bli flere av i tiden fremover da Brian kom til finalen i talentprogrammet. Han fikk en tredjeplass, men det var nok. Se & hør, VG, Dagbladet og ikke minst store bedrifter var raskt på hugget for å få en bit av karen som på dette tidspunktet nettopp hadde begynt i førsteklasse på barneskolen.
–Jeg husker jeg gikk i Karl Johans gate i Oslo og at folk så på meg. Jeg skjønte jo ikke helt hvorfor de gjorde det.
Bonusforeldre
Foreldrene var lettet over at han ikke vant. Da hadde presset fra alle rundt blitt for stort. Bare tredjeplassen gjorde at Boje og Berit måtte ta grep for å skåne sønnen. Det ble satt regler om at han helst ikke skulle bli tatt ut av skolen for å trylle, maks 40 minutter med autografskriving, ingen øving etter klokken åtte om kvelden og de takket ofte nei da journalister ringte. Ellers hadde han blitt revet i filler, forteller faren, som vandrer rundt i den herskapelige stua og legger til enkelte kommentarer når Brian forteller. Noe han kanskje er blitt vant til etter alle journalistene som har skrevet om sønnen hans før.
Brian har som sagt en stor familie rundt seg. Totalt seks søsken etter at foreldrene skilte seg i 2009. Det gjør at han i dag bor ei uke hos mamma og ei hos pappa. Noe som nok kan være en vanskelig overgang for mange i den alderen, men Brian mener foreldrene hans har et godt forhold, og at han også har fått et sett ekstraforeldre i deres nye partnere.
–Jeg husker at de skilte seg, men det er ikke noe jeg går og tenker på. Jeg har det så bra. Sjelden bra egentlig, og det er nok ikke alle barn som har det. Mamma kan komme hit og ta seg en kopp kaffe og karen hennes Svenn Robert (Berg, journ.anm.) kaller jeg for bonuspappaen min, sier Brian.
Trylleskole
Etter Norske talenter begynte oppdragene å strømme på, det gjorde også pengene. Familien opprettet et enkeltmannsforetak og en egen bankkonto for sønnen på seks år. Denne opptjeningen kan gjøre at Brian om noen år slipper å bo i kollektiv, og at han heller kan kjøpe seg en egen leilighet hvis han flytter fra Verdal. For eksempel for å gå trylleskole i USA eller Sverige.
–Det hadde vært drømmen, men det blir vel å gå idrettslinja her i Verdal. Deretter får vi se hva som skjer, men jeg skal i alle fall satse på tryllingen.
Foreldrene ville ikke at Brian skulle fokusere på pengene da han begynte å underholde, så det var først for to år siden at han fikk se hva kontoen inneholdt.
Da ble det ganske raskt spurt om han ikke kunne kjøpe seg firehjuling, bare sånn til å ha hjemme hos bestefar i Henning. Faren rådet han til å bruke pengene på noe annet, og selv om Brian nå har eget visakort, hevder han å være forsiktig med å bruke det.
–Hvis jeg skal kjøpe noe som er litt dyrt, for eksempel fotballsko eller en ny ball, så spør jeg alltid foreldrene mine om jeg bør gjøre det. Og hvis jeg ser noe jeg har lyst på, så tenker jeg en god stund på om jeg faktisk trenger det.
Blir vennene dine misunnelig på at du kan kjøpe deg det du vil?
–Jeg bruker ikke så mye penger, jeg er sparsom. Så jeg vil ikke si at jeg bruker mer enn kompisene mine.
Brian trekker seg bak i sofaen og klinker sammen lakkskoene før han forteller om det å gå fra å være «en helt vanlig gutt», til å bli en kjendis både i lokalmiljøet og i landet ellers.
–I går gikk jeg forbi en barneskoleklasse som var på tur. Alle holdt hender, men plutselig slapp de sidemannen for å ta en high five med meg. De var jo ikke født engang da jeg var med på Norske talenter. Men de har sikkert sett meg på NRK Super, sier Brian.
15-åringen må til stadighet klistre på seg et stort glis og være hyggelig mot fansen. Det kan til tider være slitsomt.
–Men mottoet mitt er å være blid mot andre. Vennene mine behandler meg jo som den kompisen de har kjent hele livet, ikke en kjendis. De blir faktisk litt overrasket hvis vi er på fotballcup og folk løper bort til meg for autograf. Da sier de, oi, tenk at alle de vet hvem du er Brian.
Det har blitt mye oppmerksomhet fra jenter gjennom årene og mange kjærlighetsbrev i postkassa.
–Jeg har hatt noen kjærester ja, men nå er jeg ikke så opptatt av det. Det blir mest trylling, fotball og kompiser.
På Europas største tv-kanal
Boje kommer inn i stua med et bur og viser frem tryllekompisene Ole, Dole og Doffen. Kritthvite duer som Brian på magisk vis kan få til å bli capser eller vannflasker.
–Vi har to til også. Nike og Adidas. Vi kaller dem det fordi vi ofte har dem i skoesker når vi reiser rundt.
Hva er det største du har vært med på?
–Det var da jeg var i Paris og fikk opptre på Europas største tv-kanal. Det var rått.
Programmet han refererer til gikk direkte og hadde 4,5 millioner seere. Victoria Silverstedt var blant gjestene. En av mange opplevelser som 15-åringen har fått ta del i så langt. Nylig var han i Budapest for å spille i den nye serien om Karsten og Petra.
–Jeg er så glad i trylling, jeg blir aldri lei. Det kicket du får når du opptrer, man får en følelse av å gi alt. Den får jeg ikke noe annet sted.
Normal
Et hotellrom i Oslo. Familien holder om gutten sin som nettopp har brast ut i gråt på grunn av et enormt press under autografskriving og lite mat og drikke. Et øyeblikk mor og far aldri glemmer og som de har lovet seg selv at ikke skal skje igjen. Nå er regelen maks to show i måneden. En regel som gjør at Brian får et litt normalt liv ved siden av kjendistilværelsen.
15-åringen åpner fugleburet og plasserer due etter due på kroppen sin.
Hvordan får du disse til å forsvinne i løse lufta?
–Det kan jeg ikke si.
Les flere av våre portrett:
Veronika kan
Et øye for øya
Tårene rant da Sissel skulle skrive Peder Tronsmoen ut av spelet